Da jeg skulle finne en bok fra denne lille øye som ligger i Karibia hadde jeg ingen store forventninger. Jeg hadde allerede forsøkt å finne litteratur fra andre små øyer som Palau, Tuvalu og Niue uten hell, og trodde derfor at jeg heller ikke skulle finne noe fra Barbados. Men her florerte det jo av forfattere! (Sant nok, til et såpass lite land å være, utvalget var ikke ekstremt) Jeg ble raskt ganske overrasket og naturligvis ekstremt glad. Jeg så at spesielt boka Redemtion in indigo skrevet av Karen Lord hadde fått bra kritikk, og ble ikke trist da jeg fant ut at denne var enkel å få tak i i Norge. Jeg bestilte den med en gang. Jeg visste ingenting om Barbados, og enda mindre om karibisk litteratur.
I et land vi ikke vet hvor er, i en tid som ikke er spesifisert, møter vi Paama, som etter et 10-års langt ekteskap med en mann med mildt sagt god apetitt, bestemmer seg for å skille seg. Alle hadde trodd at de skulle bli et bra par da hennes mann, Ansige, elsket å spise og aldri kunne få nok mat, og Paama elsket å lage mat og var talentfull. En dag får Paama nok av Ansige som gjerne spiser 20 porsjoner, og drar hjem til landsbyen hun er oppvokst i, til sine foreldre. Ansige kommer kort tid etter for å hente henne hjem, og med sin klønete væremåte greier han gang på gang å dumme seg ut, men Paama klarer å dekke over med løyner hver gang. Etter tredje gangen med alvorlig konsekvenser av Ansiges klønete person, har Paama virkelig fått nok. Han drar fra landsbyen, og Paama får en gave av en som utgir seg for å være Ansiges sendebud, en gave som ser ut til å være en vakker morterstav. Men egentlig er det en kaospinne, gitt av djombier – som er udødelige skapninger som ofte tar over insekters hjerner og derfor blir til snakkende vesener eller skygger, men noen ganger også mennesker. Herren av indigo, djombisjefen, liker ikke at Paama har denne kaospinnen som hun ser ut til å være et naturtalent med, da disse kreftene en gang tilhørte han, og går derfor inn for å vinne kreftene tilbake.
Historien er inspirert av et Senegalesisk folkeeventyr, men Karen Lord er en synlig og merkbar forteller som ofte avbryter handlingen og som snakker direkte til leseren. Hun har en humoristisk tone, og boken kan å underholde deg. Ellers skriver hun på en fengende måte, og det at hun er en synlig forteller fører til at leseren føler at noen forteller eventyret, som om det skulle være muntlig. Handlingen er uforutsigbar og interessant, og full av overraskelser som edderkoppmenn, manipulerende krypdyr og synske kvinner. Du vil mest sannsynlig ikke føle at du har hørt dette før.
I og med at eventyret bygger på et senegalesisk folkeeventyr, er det vanskelig å vite om kultursæregenhetene er fra Senegal eller Barbados. Forfatteren har også reist en del, og det virker som om hun vet mye om verdenen vi lever i. Alle bøkene jeg har lest hittil har gjort meg nysgjerrig på landet de er fra, og denne er intet unntak. Visste du at Barbados er det 3 beste landet å bo i i Nord-Amerika etter HDI-index? Eller at det bor knappe 279 000 mennesker der? Det er spennende å oppdage verden gjennom bøker og ikke minst bli inspirert til å lære enda mer!
Boken var veldig spesiell og ikke likt noe jeg har vært borti før. Det var et slags friskt pust, noe helt usedvanlig. Jeg vet ikke helt hvor vidt slike bøker fenger meg, men jeg kjedet meg ikke. Jeg fikk bruke fantasien, det er alltid gøy. Men allikevel er ikke dette en typisk bok jeg ellers ville ha lest. Det er moro å oppdage ny litteratur, til tross for at jeg må legge prinsippene mine litt til side, dette var jo et eventyr, og jeg liker godt realistiske bøker om enn med noe overnaturlig, men en bok basert på overnaturlighet er noe jeg vanligvis, automatisk, ville ha valgt vekk.
Mitt eksemplar er gitt ut av Jo Fletcher Books i 2012, men gitt ut første gang i 2010.
Verdensleseren 