Jeg har nå lest Vidunderbarn av Roy Jacobsen. Roy Jacobsen er en norsk forfatter som er kjent for romaner som Seierherrene og Frost. Dette er en roman som handler om oppvekst i 60-tallets Oslo på Årvoll; en drabantby. Jeg valgte akkurat denne boken da jeg ønsket å lese noe «typisk Norge», men også annerledes fra bøker jeg tidligere har lest. Jeg ønsket også en familiær start på prosjektet mitt, da jeg uansett skulle starte i et veldig familiært land. Jeg vet ikke helt hva slags forventninger jeg hadde, men jeg hadde ikke de høyeste tankene om boka, trodde den kanskje til og med skulle være litt kjedelig, til tross for god kritikk og mange lesere. Jeg hadde forventet at jeg skulle være for ung for litteratur basert på en tid da jeg ikke engang eksisterte, uten noe å kjenne meg igjen i, men må innrømme at jeg ble grundig overrasket og veldig imponert over handlingen, skrivestilen og ikke minst persongalleriet.
Finn er en ung gutt som bor sammen med sin mor i en leilighet på Årvoll. De har en trygg og god rutine på hverdagen, og trives vel og bra sammen. Hans far er borte, og har aldri betydd stort for Finn. Men en dag går hans halvsøster av Grorudbussen på bussholdeplassen på Aker sykehus, og da forandrer alt seg. Romanen handler i stor grad om barndom, oppvekst og familiebånd, men også trange kår på østkanten i Oslo på 60-tallet og hvordan forandringer påvirker både barn og mor. Finn bevitner sin mor i forandring fra den trygge moren han alltid har kjent og vet hvordan han skal forholde seg til, til en person med flere sider av seg som han ennå ikke hadde oppdaget. Finn må også lære seg å bli storebror, og å takle utfordringene som kommer med å dele moren sin med en annen.
Jacobsen bruker fortelling som virkemiddel, leseren føler at boken blir fortalt fra et voksens synspunkt basert på et barns opplevelser, noe som gjør fortelleren spennende og en smule annerledes. Dette kombineres med opplevelsene fortalt av Finn som barn, i hvert fall fremstår det slik gjennom deler av boken, til tross for at det fra tid til annen er kommentarer fra den voksne Finn. Det er lett å leve seg inn i miljøet, da dialogene er skrevet på bredt groruddalsmål fra 60-tallet, og faktiske steder er med. (dette vet jeg ikke, men det holder at det fremstår slik for min del) Karakterene er også levende og troverdige, og har alle sine særpreg som virkelig løfter boka og gjør ikke bare handlingen interessant, men også omgivelsene, miljøet og menneskene. Alt i alt er persongalleriet kanskje det beste i boka, om også noe overraskende.
Skrivestilen til Jacobsen er rett og slett ganske så unik, med overraskende vendinger og skildringer som du aldri kan bli lei av å lese. Det er virkelig få, om ingen, klisjéer en blir sittende å irritere seg over, og språket er samtidig både fantastisk og jordnært. Boken har et uformelt preg over seg, men klarer allikevel i største grad å omhandle også tunge temaer, og vanskelige situasjoner som skaper ettertanke.
Jeg føler at ikke alt i boken fikk en avslutning, men det er allikevel en sterk roman med mye historie. Alt i alt en nydelig bok om oppvekst, barndom og det å måtte tilpasse seg forandringer. Vakkert språk og skildringer preger boken, og den er absolutt til å anbefale. En perfekt Norge-bok, da jeg sitter med smaken av poteter med brun saus i munnen etterpå. Da skal jeg videre til Sverige, etter å ha lagd meg litt vegisterkaker i brun saus.
Mitt eksemplar er gitt ut av Cappelen Damm AS i 2009, 1. utgave, 5. opplag 2011
Verdensleseren 
Fikk lyst til å lese boka!
LikerLiker