Estland var det aller første landet der jeg måtte lete for å finne litteratur som var på norsk. Ikke det at jeg ikke skal lese på engelsk, for mange, mange land mangler oversatte bøker i Norge, men jeg foretrekker å lese på norsk da det går fortere og er mer behagelig. Før jeg startet prosjektet og var i planleggingsfasen valgte jeg Sofi Oksanen med utrenskning. Men da jeg skulle sette meg ned for å lese den, nølte jeg litt. Er ikke Sofi Oksanen finsk? Et kjapt google-søk avslørte at jo da, hun er finsk, sant og si, med estisk mor. Så da var det bare å sette i gang å lete på nytt, det hadde visst gått litt fort i svingene da jeg planla.
Men jeg var visst ikke så dum allikevel; det var ikke mangel på forfattere fra Estland, men alle var oversatt til nynorsk, noe jeg syns er direkte vanskelig å lese. Bøkene var heller ikke lenger i salg, så de ville vært vanskelige å få tak i. Skulle jeg godkjenne en forfatter fra Finland, oppdratt av en Estisk mor med kulturen rundt seg? Og da spesielt når det gjelder en bok som handler om Estland og landets historie? Valget var vanskelig, men jeg tenkte at målet med selve prosjektet er jo som sagt å lære andre lands kulturer, historie og få et innblikk i hvordan menneskene derfra tenker og handler. Og ville jeg ikke få det gjennom denne boken? Av en forfatter som tydeligvis har et bånd med Estland så sterkt at hun velger å legge handlingen i romanen sin derfra? Og hadde hun ikke mest sannsynlig oppholdt seg i sitt mors hjemland fra tid til annen? Og da jeg attpåtil fant ut at estisk språk er nært beslektet med finsk, som Oksanen skriver på, bestemte jeg meg for å bøye reglene en smule, men ikke så mye at prosjektet mistet mening.
Jeg visste på forhånd ingen ting om Estland. Jeg kunne ikke ha kommet med noen annen informasjon enn at landet grenser til Russland, Finland og Latvia, og at det er en del av baltikumstatene – som for øvrig ikke sa meg så innmari mye det heller. Jeg var derfor mildt sagt ekstremt spent på hva jeg kunne vente meg herfra. Kom det til å være minimalt med forskjeller slik som Sverige og Finland hadde vært, eller kom jeg til å bli sjokkert eller fascinert? Det skulle uansett ikke så mye til for å gi meg ny lærdom om dette landet som ikke sa meg noenting, så jeg satte spent i gang lesingen sent på kvelden da jeg egentlig burde ha sovet.
Zara dukker uforventet opp på gården til Aliide, forslått og skadet. Aliide er først skeptisk og tror hun jobber sammen med en tyvebande, men bestemmer seg for å hjelpe henne allikevel, om enn noe nølende. Vi får vite at Zara er på rømmen fra farlige menn, og hun er veldig nervøs og skjuler en forferdelig fortid. Aliide har også en svært vanskelig fortid bak seg, med arr fra den sovjetiske okkupasjonen fra 1940- til 1990-tallet. Historiene til disse to kvinnene åpenbarer seg etterhvert, og vi får sakte men sikkert lære deres fortid og kjenne, som bruddvis åpenbarer en enorm og viktig historie om deres bånd til hverandre, men også Estlands historie får vi høre. Dette er en episk roman, med historie så stor og fullstendig at en føler at man kunne ha opplevd den selv, både kvinnenes og landets.
Oksanen skriver utrolig detaljert og lar ikke leseren gå glipp av en eneste ting – ikke så mye som en løs søm på et klesplagg. Dette bringer romanen til en punkt der du føler du kan ta og føle på alt, alt fra følelser til gjenstander. Boka føles så levende på denne måten. Men dette fører også til at innholdet noen ganger kan bli litt tungt, og til tider vanskelig å lese med mange ord jeg ikke har hørt før, og man må virkelig konsentrere seg for å henge med. Hun skriver videre poetisk, kunstnerisk og elegant, og bruker overraskende sammenlikninger stadig vekk. Språket er fyldig og flott, og løfter romanen opp, til tross for at en ikke orker å lese hele romanen i ett drag da egne refleksjoner kommer stadig vekk. Romanen er svært historisk og tar opp virkelige hendelser, holdninger og menneskesjebner og rører det sammen til et storartet drama.
Jeg la raskt merke til at dette var noe helt nytt. Selv i 1992 blir Estland omtalt som svært fattig med en generell aversjon for Russland, og bitre minner etter Sovjetunionens okkupasjon. Esterne mottok nødpakker fra Finland, og det var enkelt å se forskjell på vestlig og sovjetisk kvalitet på for eksempel klær. I tillegg er det et åpenbart skille mellom gamle sovjet og vesten. Vesten blir i boken omtalt som et paradis, der lønningene er høye og levestandaren bedre. Politiske synspunkter kommer også frem i boken, da spesielt kommunisme som fremdeles på 1990-tallet hadde støtte i Estland. I tillegg får vi lære om fascisismen og dens røtter i Europa under krigen og i dag. Jeg syns at Oksanen fremstiller Estland som et fattig, krigsherjet østeuropeisk land, som forsøker å henge med Europas utvikling i det tidlige 90-tallet. Dette er en helt annen verden enn jeg kjenner, og jeg lærer noe nytt på hver side og sitter stadig vekk forundret over hvor annerledes det er. Boken tar ikke opp hvordan situasjonen er i dag, da handlingen foregår i 1992 med tilbakeblikk fra 1940-tallet og utover. Det er merkelig å lese hvordan Tyskland ikke ble sett på med avsky og redsel, men heller som en reddende nasjon fra Sovjetunionen. Det er en uvant vinkling for meg. På den andre siden får vi også oppleve hvordan kommunismen også fant grobunn og støtte blant det estiske folk, og hvordan samfunnet var under den sovjetiske okkupajonen. Jeg syns det er veldig interessant å lese om et land og en kultur så annerledes fra den norske, til tross for at Estland ikke er langt unna og nærmere en nabo enn et land fjernt og langt unna.
Alt i alt har jeg lært utrolig mye om både hvordan andre verdenskrig var for landene som ble okkupert av Sovjet, om 1990-tallets Estland og om hvordan kulturen kan være så annerledes i et land så nærme. Jeg hadde ikke ventet såpass store forskjeller, og ihvertfall ikke i et land jeg trodde var som Norge. Ikke visste jeg heller at Estland var under sovjetisk styre til 90-tallet. Ikke bare har jeg lært om landet gjennom boken, men den vekket også en interesse til å lese mer om landet, og jeg må innrømme at jeg flere ganger mens jeg leste denne også har lest litt i leksikonet underveis. Jeg føler allerede at jeg har fått utbytte av prosjektet, og det er moro. Boken er bra, den er full av historie, og den er viktig. Men dessverre var den kanskje også litt avansert i språket slik at den er best å lese bit for bit over flere dager, og ikke i et stort prosjekt der tiden spiller en rolle. Jeg tror jeg hadde fått enda mer ut av boken dersom jeg hadde visst mer om Estlands historie og skikker på forhånd, og anbefaler alle som skal lese denne derfor å enten tilegne seg, eller friske opp kunnskapene om landet. Men til tross for dette fikk jeg allikevel enormt mye ut av boken, historiene var spennende, og boken er også mystisk på den måte at du blir nysgjerrig og vil vite alt.
Nå kan jeg dessverre ikke lenger gå fra grense til grense, da jeg ikke har greid å skaffe alle bøkene enda. Så fra nå av blir det litt vilkårlig hvor turen går. Etter denne hjernekverningen håper jeg at neste land ikke bli fullt så tung, og satser på at Pakistan gjør susen.
Mitt eksemplar er gitt ut av Forlaget Oktober i 2010, 2. opplag 2010. Først gitt ut på originalspråket i 2008.
Verdensleseren 