Jeg har allerede fått et inntrykk av Argentina etter at jeg leste Det usynlige fjellet, men ville jo selvfølgelig også lese noe av en argentinsk forfatter. Det var ikke bare, bare å finne litteratur herfra, spesielt oversatt til norsk, her fant jeg faktisk bare boken jeg endte opp med. Den er nok ikke så argentinsk som jeg skulle ha ønsket, den handler om Mengele og hans eksil i Argentina. Forfatteren av boka, Lucía Puenzo, skriver om både myter og sannheter rundt Mengeles opphold i hennes hjemland. Boka heter Wakolda. Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange nazister flyttet til Latin-Amerika i eksil, og fant boken både grotesk og tabu, men også noe interessant. Boken er forøvrig også filmatisert.
Vi følger Mengeles møte med en familie i Argentina, og han fascineres av deres noe ariske utseende, til tross for at de ikke er helt perfekte i hans øyne. Jenta på 12 år, Lillith, er for lav og har uproposjonerte lemmer, faren er for fet og moren ser noe jødisk ut. Sønnene i familien, er derimot perfekte; de er høye og lyse. Han fascineres så mye av jenta, og finner det merkverdig at han tennes av en jente med så mange feil. Vi følger hans tanker rundt raserenhet og hans eksperimenter på utryddelsesleirene. Han ønsker å følge med familien på turen sørover, og de begynner å tilbringe tid med hverandre, da Lillith finner Mengele, eller som han i Argentina kaller seg, José, ufattelig interessant og spennende. Dette er den (for det meste) sanne historien om hvordan Mengele bodde hos en Argentinsk familie i 1960.
Det er stadig snakk om raserenhet i boken, og Mengele nesten gransker hvert et menneske på hans vei, for å se for seg deres stamfedre og kategorisere menneskene i raser. Boken er i mine øyne svært kontroversiell og tar opp temaer jeg anser som groteske og som jeg vil tørre å påstå er blitt ganske så tabubelagt etter 2. verdenskrig. Jeg skremmes av hans tanker og handlinger, og boken gir en uhyggelig stemning. Men det er også interessant å lese om noe «ulovlig», en ærlig beretning og nazisme og rasisme. Hans synspunkter og meninger er så tabu at jeg ikke visste det var mulig å oppdrive slike forferdelige tanker. Jeg ble forbløffet, frustrert og ikke minst kvalm, mer enn én gang. Boken er ikke helt sann. Den er en kombinasjon av fakta og myter rundt Mengeles eksil i Argentina, men vi kan jo ikke vite. Kanskje er den mer sann enn usann, kanskje ikke. Det er uansett et dristig tema, som jeg tror verden kan ha godt av å lese, ikke fordi vi trenger slik litteratur, men fordi vi trenger å huske det forferdelige også, så vi i større grad kan sette pris på mangfoldet vi i dag opplever, uten videre store opprør og problemer. Dukker brukes i denne boken som et virkemiddel, og det løfter boken opp, blant annet da Lillith sin dukke, Herlitzka og en fattigjentes dukke, Wakolda, symboliserer ren og uren rase i Mengeles øyne. Herlitzka er den fullkomne avbildningen av en baby, mens Wakolda blir omtalt som deformert.
Det er så mye som stjeler oppmerksomhet i denne boken, at det er vanskelig å se etter ting ved det kulturelle aspektet. Men det skinner noe gjennom, uansett. Som Yerba Mate, som jeg mens jeg leste boken drakk til ære for den dristige forfatteren. Jeg har også lært litt om geografien i Argentina, blant annet at halve landet består av ørken. En blir også vitne til det rolige landsbylivet i Patagonia, der innbyggerne levde avskilt fra omverdenen, og Europa er så langt unna at andre verdenskrig og Tyskland ikke er av noen interesse, noe som også forklarer hvordan mange krigsettersøkte tyskere søkte eksil i Sør-Amerika. Vi får også lese om konsentrasjonsleirene som var satt opp i Argentina for Indianere, sent på 1800-tallet.
Alt i alt både likte og hatet jeg boken. Den var forferdelig og unødvendig, men også spennende og forbudt. Det var også absolutt interessant å se inn i et barbarisk hode, selv om jeg fremdeles vemmes av flere av tankereferatene.
Mitt eksemplar er en e-bok gitt ut av Gyldendal.
Verdensleseren 