Endelig har jeg fått lest meg videre!
Jeg var nærmest sikker på at jeg kom til å ende opp med krigslitteratur fra Tyskland, av den enkle grunn at den er fryktelig populær og dermed mest oversatt. Jeg er sikker på at mye av krigslitteraturen ville vært mye mer givende enn boken jeg har valgt, Tirsdagsdamene, men er ganske klar over at fra noen europeiske land er ikke utvalget stort. Med andre ord vet jeg at jeg må lese mange bøker om andre verdenskrig, og prøver derfor å unngå sjangeren så langt det går. At valget falt på «dameboken» Tirsdagsdamene var ikke gjennomtenkt, heller svært tilfeldig, spesielt da jeg har hørt mye dårlig om den. Forfatter er Monika Peetz Allikevel velger jeg å gi boken en sjanse, jeg hadde den liggende, og med tanke på hvor mange bøker jeg må kjøpe og streve for å få tak i, så jeg ingen grunn på jord til å ikke velge den jeg allerede har. Når det er sagt kan jeg nevne at jeg som så mange andre nordmenn har vært et par ganger i Tyskland, lært mye om deres historie, hvert fall den som er relevant for verdenskrigene og jeg har også vært på hvite busser tur. Allikevel vet jeg ingenting om hvordan tyskere er mot hverandre, dagens kultur og skikker. Jeg håpet at jeg ville få lære noe av forfatteren. På det ubevisste plan sniker det seg ofte kultur og skikker inn i bøkene, som forfattere kanskje ikke selv legger merke til da det er så vanskelig å være bevisst på egen kultur og egne skikker. Denne håpet jeg å plukke opp fra Tyskland. Jeg var fullstendig klar over at forskjellene ikke er så store mellom Norge og Tyskland, men vi er nå allikevel to forskjellige folk, og dermed også to forskjellige levemåter. Dette var ikke akkurat prosjektets største kultursjokk, men allikevel spennende å lære om.
Caroline, Eva, Kiki, Judith og Estelle er fem gode venninner som møtte hverandre på et franskkurs mange år tidligere. De har siden holdt kontakten ved å møtes hver tirsdag, derav navnet tirsdagsdamene. De er så forskjellige som det går an, Caroline er advokat og svært smart, Eva er husmor og familieorientert, Kiki er den yngste som er en håpløs romantiker, Judith er den rolige typen mens Estelle fremstår som veldig glamorøs og motebevisst. Hvert år legger damene ut på en reise sammen, og boken starter med at de skal avgjøre årets reisemål. Judiths mann har nettopp dødd, og hun ønsker dermed å hedre han ved å fullføre hans påbegynte pilegrimsreise. De andre damene går med på dette, om enn noe motvillig. Turen skal bringe frem krangler og skjulte hemmeligheter, og mye dukker opp til overflaten. Det er også noe muffens med boken Judiths mann har skrevet om sin pilegrimsreise.
Jeg syns bokens konsept er koselig, men kanskje ikke så spennende. Det er mye klisjéer, noe jeg som regel syns er greit så lenge det bare gjelder språket. (Så klart er det fantastisk med et vakkert språk, men det er aldri det viktigste for meg. Fortellingen er viktigst). I denne boken følte jeg derimot at jeg allerede har hørt alt før. Flere ganger undret jeg på om jeg faktisk hadde lest denne før, noe jeg for så vidt ikke har gjort. Personene er dessverre uten særlig dybde, og jeg har problemer med å finne hver minste lille ting troverdig. Etter å ha lest halve boken satt jeg fremdeles og ventet på selve handlingen, som viste seg å heller ikke komme etterhvert som jeg leste videre heller, det ble ikke spesielt spennende før de 20 siste sidene. Jeg må si jeg ble ganske skuffet, til tross for at jeg hadde innstilt meg på en noe overfladisk og simpel roman. På den andre siden er det et par spenningsmomenter som gjør at man som leser vil lese videre, noe som er det viktigste en bok kan ha i min mening. Boken til Arne, Judiths mann, er et mystisk og spennende innslag, som virkelig bidrar til leselysten. Jeg føler, alt til tross, at boken allikevel ga meg noe. Det er vanskelig å sette fingeren på hva, men helt bortkastet har det ikke vært.
Når det gjelder Tyskland må jeg innrømme at jeg ikke har hatt det aller beste inntrykket. Det er sjeldent jeg kan høre «Tyskland» uten at navnet «Hitler» og ordene «rasist» og «krig» dukker opp. Jeg har så klart ikke tenkt at det er noe galt med tyskere i dag, men det er ikke spesielt unormalt at jeg automatisk tenker på det negative med landet når det nettopp er dette vi lærer om på skolen. Tyskland har for meg vært et land som rommer mye vond historie, og ikke så mye mer enn det. Jeg har også hatt et inntrykk av at de fleste tyskere har et annet forhold til andre verdenskrig enn det jeg har, i og med at det er så mye nærmere dem, de er jo etterkommere av de som drev krigen, kanskje de avstår enda mer fra deres handlinger enn det vi gjør? Kanskje henger det fremdeles noe igjen av den ideologien som gjaldt? Gjennom boken får jeg inntrykk av en holdning lik den jeg selv har, for temaet nevnes, dog ikke mye. Det blir kommentert hvordan tyskere ofte må gjennomgå litt når de ferierer i utlandet, dette sjokkerte meg litt. Men det gir absolutt mening, da spesielt med tanke på hvordan jeg selv tenker, rent automatisk. Allikevel liker jeg å tro at jeg uansett aldri ville la mine instinktive umiddelbare tanker har noe å si på hvordan jeg faktisk oppfører meg overfor tyskere, jeg vet jo rent logisk og utover de første tankene mine at dette er gammel historie som ikke har noe å si for menneskene i dag. Jeg legger faktisk ikke merke til store kulturelle forskjeller, faktisk ingen. Jeg føler allikevel at jeg nå kan relatere mer til tyskere og tenke at de er akkurat som meg, til tross for den forferdelige historien for mange, mange år siden. Jeg valgte å gi boken en sjanse, og endte rett og slett opp med å gi Tyskland en ny sjanse i hodet mitt. Jeg merket meg godt at jeg har hatt, dessverre, fordommer, på grunn av min manglende kompetanse om dagens tyskere og dagens Tyskland. Jeg har sittet med for lengst utdatert kunnskap om et folk som ikke er så forskjellig fra meg. Jeg ønsker herved å be om unnskyldning for min blindhet overfor Tyskland, til mitt forsvar har min holdning vært et produkt av kun å ha kjennskap til landet gjennom historieforelesninger. Jeg skrur dermed på nysgjerrigheten min, og skal åpne meg for å lære på nytt.
Mitt eksemplar er gitt ut av Bastion forlag, 1. utgave 3. opplag, 2011.
Verdensleseren 