Mikronesia er en liten øy i stillehavet, og er egentlig navnet på en øygruppe bestående av flere enkeltstater; Kiribati, Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen, Nauru og Palau. Det er altså Mikronesiaføderasjonen jeg nå skal skrive om. Den eneste formen for kunnskap jeg hadde om Mikronesia, sitter dypt inne i hjernen, og er en av de tusen tingene man ikke helt husker hvorfor man vet. Jeg tror jeg så det i en amerikansk dokumentar for mange år siden. «Ironisk nok er Mikronesia den staten i verden med størst andel overvektige innbyggere». Det var vanskelig å finne litteratur herfra, og jeg endte opp med en bok bestående av mange folkeeventyr, nedskrevet i 1951. Men uansett, når jeg tenker over det, vil folkeeventyrene fortelle meg mye om kjernen av kulturen i landet. Hva er vel norsk kultur uten Espen Askeladd og Asbjørnsen og Moe? Mikronesia har hatt en muntlig tradisjon, der eventyrene og historiene blir fortalt sene kvelder rundt bålet; de blir altså ikke nedskrevet. Man kan vel si at forfatteren, Eve Grey, er Mikronesias utenlandske Asbjørnsen og Moe og boken heter enkelt og greit Legends of Micronesia. Boken er egentlig kun del 1, men det er tilstrekkelig nok for dette prosjektet. (Det er godt mulig jeg velger å lese del 2 senere, utenfor prosjektet) Den ble trykket for å bruke på lokale skoler i Mikronesia, men for min del kunne jeg ikke funnet noe bedre, jeg elsker eventyr.
En eventyrbok er vanskelig å skrive et handlingsreferat til, da det er så mange småhistorier. Jeg kan vel godt si at dersom du har lyst til å lese om Mikronesia og øylivet i skikkelig eventyrstil, så er dette boken for deg. Vi møter mange helter, som redder landsbyer fra hungersnød, eller fra det farlige spøkelset, og vi møter sverdfisken som glatt blir lurt av en liten krabbe, og vi møter den snille spøkelsesmannen som redder sin kone fra det onde spøkelset på naboøya. Noen av eventyrene er ikke fra Mikronesiaføderasjonen, men samlebetegnelsen Mikronesia. Disse eventyrene er blant annet fra Palau, et land jeg så langt mangler litteratur fra, og jeg har derfor hoppet over disse eventyrene for eventuelt å se på de i forbindelse med Palau dersom jeg ikke har klart å utrette mirakler og finne litteratur derfra.
Når jeg leser boken blir jeg igjen den 5 år gamle jenta som med spisse ører slukte eventyrene til Asbjørnsen og Moe på kasettspilleren min. Noen av eventyrene har en klar moral, for eksempel, hør på dine foreldre, mens andre eventyr forklarer naturens fenomener, for eksempel hvorfor sverdfisken smaker bittert. Det er mange pene illustrasjoner som ikke bare setter en stemning i eventyrene, men de hjelper rett og slett utenforstående som meg å forstå hvordan for eksempel et tsagal belte ser ut. Ingen av eventyrene er like, men alle har en ting til felles; de er lærerike og med mange gode (og tydelige) moraler. Enten det er en gutt på 10 år som blir konge, eller om det er en fisk som klarer å lure en fugl så den ikke blir spist, så har alle eventyrene noe å fortelle, et budskap.
Man kan vel egentlig ikke kun på grunnlag av noen folkeeventyr få et ordentlig bilde av hvordan en kultur er. Allikevel følte jeg meg brakt med til en annen verden som svirrer av fisker og fugler og hvor mat er en absolutt stor del av livet. Jeg blir introdusert for sjødyr jeg ikke ante eksisterte, samt store fugler like majestetiske som elgen. Jeg elsker hvordan forfatteren ofte, med et par setninger, forteller litt om eventyrets bakgrunn, dette åpner forståelsen min og bidrar meg til å kunne ta innover meg enda mer av kulturen og tradisjonene som ligger gjemt, pakket inn i nattaeventyrene til de yngste på øya. I tillegg skaper disse eventyrene et bilde av hvordan samfunnet er, hva som er godtatt og gjøre, og hva man ikke skal gjøre. Det er tross alt disse eventyrene man hører fra man er barn, og det et jo da samfunnets grunnprinsipper etableres, uavhengig av hvor man er fra. Samfunnets verdier skinner sterkt gjennom, og likner verdiene vi har i Norge. Naturlig nok omhandler nesten alle eventyrene mat. Enten om hvordan helten skaffer mengder av fisk til sin familie, eller om hvordan helten fikk jaget vekk det forferdelige spøkelset som stjeler alle fruktene og fiskene, eller rett og slett om dyrene de spiser, om hvorfor de ser ut som de gjør og smaker som de gjør. Jeg hadde egentlig forventet dette, ikke fordi Mikronesiaføderasjonen er det landet med størst andel overvektige, men fordi at mattilgangen er sterkt begrenset på en liten øy. Det er tydelig at den tradisjonelle maten består av fisk og sjødyr, samt kokosnøtter og palmevarer. I tillegg nevnes et par vekster jeg ikke har hørt om før.
Alt i alt har dette kanskje vært den boken jeg har lært absolutt mest av, hittil. Dette er nok boken som har gitt meg mest glede, av alle jeg så langt har lest. Den har gitt meg nysgjerrigheten man trenger for å kunne lære, og den har fått meg til å sette meg inn i et område jeg ikke visste om før nå, Mikronesiaføderasjonen, bestående av mange, mange små øyer, alle med sine eventyr, helter og fiender.
Mitt eksemplar ble gitt ut av Fredonia books (Amsterdam) i 2003, og er en kopi av første utgave i 1951.
Verdensleseren 