Jeg kan, som med mange andre land, plassere Gabon på et kart. Landet er relativt lite, rundt, og ligger sentralt i Afrika og grenser til havet i vest. Stort mer kan jeg ikke skryte på meg. Jeg åpnet denne boken med en sterk og tyngende nysgjerrighet og tusen spørsmål. Har landet en blodig historie som mange av sine naboland? Er skikkene i Gabon sammenliknbare med noe jeg har sett eller hørt om før? Hva er særegenhetene? Hvilke ustilte spørsmål vil jeg videre få svar på? Og ikke minst, hva er det som gjør landet helt unikt? Jeg forventet med andre ord ingenting, hadde ikke kunnskap nok til å kunne forvente noe som helst. Boken jeg valgte er skrevet av Daniel Mengara, og heter Mema.
Slik jeg oppfatter det virker det som om forfatteren skriver om hjemlandet sitt, Gabon, etter å ha bodd i utlandet over en lengre periode. Han mimrer tilbake til livet som barn, der moren opptrer som hovedperson. Boken heter Mema, som betyr mamma, og naturlig nok var hun et usedvanlig menneske. Hennes karakter stråler av styrke og kjærlighet, men også hennes destruktive og desperate tilstander blottlegges. Vi får lese om ikke bare hennes, men også andre kvinners liv i en landsby i Gabon. Gjennom gjenfortellingen av sin mors liv ser vi hvordan landet stod etter koloniseringen, og hvordan tvangsmøtet med den vestlige kultur, og den hvite mann, påvirker og endret Gabon for alltid. Gjennom morens øyne kan vi se og føle utfordringene ved å være kvinne i en splittet kultur der alt er under forandring. Men mest av alt handler boken om det å være mor, og alt mødre går gjennom for sine barn og sin ektemann.
Forfatteren klarer sømløst å flette inn folkeeventyr i romanen, og holder spenningskurven relativt høy under hele boken. Det er alltid noe som engasjerer. Samtidig blir jeg som leser fascinert av denne moren, som er litt av en antihelt, men også en som kjemper for det hun syns er rett. Et godt forbilde. Hun setter spørsmålstegn ved om det er ok at menn får slå sin kone. Eller om det er greit at en mann har flere koner. Hun gjør det hun ønsker, til tross for samfunnets reaksjoner. Er det ok å besøke en heksedoktor, som man alltid har gjort i Gabon, eller skal man høre på den hvite manns religion og tro på at heksedoktoren faktisk er djevelen selv? Det er flere ganger vi møter slike kollisjoner mellom gammel og ny kultur. Hvilken skal man trosse? For i noen tilfeller vil man uansett bli nødt til å trosse en av dem. Hvem skal man skuffe? Det er stadig snakk den hvite manns verden, om hvordan den hvite mann endret Gabon, og satte alt på hodet. Plutselig måtte man gå på skole for å ha status. Så måtte man leve den hvite manns liv for beskyttelse. Man kan lett finne spor av Gabons tilstand etter koloniseringen, der kirker fikk leirebygninger, i landsbyer kun bestående av hytter. Den kristne guden refereres til som «den hvite manns gud», og slik er det med alt som stammer fra vestlig kultur gjennom boken. Jeg føler virkelig på meg at landets endringer virkelig var tvunget frem, og at det ikke var noen naturlig overgang. Man ble altså dratt mellom to retninger uansett hva man prøvde på. Til tross for at Gabon kun var med i det franske fellesskapet fra 1958 til 1960, rakk allikevel okkupantene å prakke på sin egen kultur, og tvinge mange til å glemme sine egne verdier og tradisjoner. Kulturforskjellene er enorme, og jeg kan dessverre ikke nevne alle, selv de mest spennende, fordi det er for mange. Dersom du leser denne boken vil du blant annet få lese om det eldgamle rettssystemet forfatterens landsby praktiserer når enten to landsbyer, eller to personer, er uenige. Du får lese om hvordan eldre hjelper de unge med å ta beslutninger gjennom eventyr og visdomsord. Du får lese om kvinners stemme, hvordan kvinner jobber sammen for å vinne over mennene.
Denne boken byr på en reise til en kultur så rik og særegen, at jeg tror ikke jeg noensinne har lært så mye av å lese en bok før. Kanskje det aller mest spennende var historien om at det kun finnes to mennesker på jorda. De uskyldige intetanende som kun kan se den fysiske verdenen, og på den andre siden, de som ser alt. Av den sistnevnte gruppen er noen gode, mens andre er onde. Det er de godes oppgave å beskytte den uskyldige gruppen fra de onde. De onde reiser åndelig mens de sover for å spise andre mennesker, ofte i form av rovdyr. Men dersom de reiser for mye, går de tom for livskraft, og må dermed bytte sin med et spedbarn sitt. For meg virker mye absurd og ikke minst uvant, men jeg kan ikke legge skjul på at jeg blir uhyre nysgjerrig og engasjert, og ikke minst åpner øynene for enda en tolkning av jorda vi lever på. Det er mange slike fortellinger i boken.
Alt i alt en bok jeg er glad for at jeg leste, med mye kunnskap om livet, kulturforskjeller og kolonialisme.
Mitt eksemplar er gitt ut av Heinemann Educational Publishers i 2003.
Verdensleseren 