Jeg har aldri vært i Finland med unntak av en mellomlanding på 45 minutter, og hadde derfor ingen forventninger til hvordan er bok fra dette landet skulle være. Allikevel visste jeg at Finland ikke var så utrolig annerledes fra Norge. Da jeg skulle bestemme meg for hvilken bok jeg skulle lese fra Finland, fant jeg det vanskelig. Ikke fordi det var så mange å velge mellom, men fordi jeg hadde hørt så innmari mye bra kritikk om bøkene til Arto Paasilinna. Jeg har vært noe nysgjerrig på hans bøker, men hadde vel egentlig bestemt meg for at disse var litt for bisarre for meg. Jeg undersøkte litt videre, men greide ikke helt å legge fra meg Paasilinna, da hele prosjektet mitt nettopp handler om å lære nye ting, lese noe nytt, noe annerledes fra det jeg vanligvis leser. Jeg så litt på hans bøker som var oversatt til norsk, og oppdaget at mange av bøkene hans er fabel, litt eventyriske. Da jeg ikke er så glad i akkurat denne sjangeren, landet valget på en bok som kanskje virket litt deprimerende, men den var nå i hvert fall realistisk – til en viss grad, nemlig kollektivt selvmord. Så jeg kjøpte boken i e-bokformat, lastet den over på lesebrettet, og startet lesingen.
Jeg ble først møtt med et ytterst komplisert språk som ikke ligner noe jeg har lest før, og en pessimistisk forklaring på finnenes bunnløse apati og tungsinn. Allikevel var det en drivende handling som stjal oppmerksomheten min, og som sjokkerte ganske så fort. For hvem greier å skrive om noe så gravalvorlig som selvmord med en slik letthet, for ikke å si humor? Dette var noe helt nytt for meg, ganske enkelt et helt nytt fenomen. Jeg satte meg bedre til rette og fortsatte i boken.
Vi møter den meget deprimerte direktør Onni Rellonen på midtsommeren som nylig har gått konkurs – for fjerde gang. Han finner frem revolveren og bestemmer seg for å skyte seg selv, og vandrer, om enn noe nølende, inn på en løe men støter overraskende nok på en annen selvmordskandidat, Oberst Kemppainen, som skal til å henge seg selv. Mennene begynner å snakke sammen og finner tonen, og etter et par dager i hverandres selskap finner de ut at kanskje flere ville kunne dra nytte av et slikt møte som dette – som forøvrig bare var et lykketreff i deres situasjon. De begynner å planlegge et prosjekt slik at alle deprimerte og livsleie finner skal kunne ta selvmord sammen – i kollektiv – for å kanskje få noen fordeler ut av tragedien. De legger ut på en reise med buss, og de vil oppleve mye merkelig på denne turen.
Paasilinna skriver på en måte som gjør at du dras med gjennom sidene. Etter de første sidene var boken lettlest, men også såpass fascinerende at den var umulig å legge fra seg i lenger tid enn det det tar å tisse. Det er få skildringer i boken, hvertfall romantiske, og skrivestilen virker derfor rå og rett på sak. Han ser på ting med et helt egent perspektiv, og klarer på et vis å få det alvorlige temaet – selvmord – til å virke dagligdags, uten å være for grotesk. En så bisarr og merkelig historie blir fremstilt som om det er en helt alminnelig historie, og jeg tar meg selv mang en gang i å se på denne slik jeg ser på en historie om en handletur på kiwi. Boken er rett og slett som et makabert eventyr, som finner sted i dagligdagse Finland. Kollektivt Selvmord er ingen spennende bok, men såpass interessant og fascinerende at du allikevel ikke greier å legge den fra deg. Dette er ingen trist bok, selv om en skulle trodd det på temaet. Sarkasme og ironi er ofte brukt, og til stor glede for leserne, hvert fall meg. Bare skrivestilen alene er underholdende og enkelte ganger rett og slett morsom. Jeg sitter vel egentlig litt paff og ute av stand til å kunne beskrive Paasilinnas skrivestil, den er rett og slett bare for fabelaktig og unik til å kunne sette ord på den. Les det selv!
I boken møter vi mange forskjellige personer, og vi får lære mye om flere av dem. Det er et stort persongalleri, men man føler allikevel at man får et innblikk i sentrale karakterers liv. Selv hadde jeg litt problemer med å huske alle navn, da jeg ikke helt kan påstå at jeg er vant med finske navn, men klarer allikevel å henge med da Paasilinna ofte bruker en tittel foran navnet, som for eksempel «Viserektor Puusaari»
Jeg føler at boken på et vis klarer å fjerne stigmatiseringen rundt selvmord, og får frem at alle kan havne i en situasjon slik at de ikke lenger har lyst til å leve. Selv om Paasilinna tilnærmer seg temaet på en humoristisk og en ikke fullt så seriøs måte, ligger det i bakgrunnen et budskap om at alle kan slite fra tid til annen, og at ikke alt håp er ute allikevel.
Finland skinner lett gjennom i denne boken, og blir ofte nevnt. Allikevel vet jeg ikke helt hvor vidt jeg kan stole på akkurat denne fremstillingen av landet, da den er litt negativ og dels sarkastisk. Jeg regner med at boken er ganske så satirisk. Finland fremstilles som et særegent land som enda er preget av krigingen med Sovjet og øde landsbyer som ikke henger helt med i tiden. Men også i denne boken er det utrolig mange likhetstrekk med Norge. Med unntak av Hyppige badstubad og sovjet- og tsar-minner, kunne boken fint også ha foregått i Norge, med samekultur og vakker natur. Men nå er da Paasilinna bare én mann, og det triste med prosjektet er at jeg bare kan ha ett synspunkt fra hvert land, og inntrykket mitt kan derfor bli litt for snevert. Men jeg får nå en anelse uansett, et inntrykk, av hvordan, som i dette tilfellet, Finland er å leve i. De store kulturelle forskjellene kommer vel senere.
Alt i alt var boken fantastisk lesning, og jeg angrer ikke på et eneste minutt brukt på denne. Jeg sitter med et virrvarr av tanker om boken, jeg er rett og slett alt for forbauset over dette fantastiske makabre eventyret fra Finland. Nå går turen videre til Estland.
Mitt eksemplar er en e-bok publisert av Aschehoug i 2007, men trykket i e-blekk i 2010. På originalspråket ble boken gitt ut i 1990.
Verdensleseren 