Kasakhstan er enda et land jeg har liten kunnskap om. Landet ligger i Asia, klemt mellom Russland, Kina, Usbekistan og Kirgistan. Man kan enkelt si at Kasakhstan ikke er kjent for sin litteratur, men jeg var så heldig og ramlet over en bok som beskriver nomadenes skjebne under Stalin. Dette er altså et memoar, og jeg, uten noen form for forkunnskap, gledet meg til å legge ut på neste reise etter en god pause. Boken heter The silent steppe, og er skrevet av forfatteren, læreren, soldaten og nomaden Mukhamet Shayakhmetov.
Vi blir brakt med til starten av den russiske revolusjon, hvor vi blir kjent med forfatteren som barn, hans familie, hans hverdag og hans klan. Ordet Kulak er ofte nevnt i boken, og smått begynner historietimene å demre i hodet mitt, om Stalin, den russiske revolusjon og vanskelighetene som kom med forandringene under revolusjonen. Forfatter Shayakhmetov skriver detaljert og spennende om sin egen nomadegruppe, hva de gikk gjennom, hva de gjorde, og hva de burde gjort. Skildringene er ofte voldsomme, og jeg kunne kjenne smerten i ryggraden og en forferdelig fornemmelse av hva som ventet på den neste siden. Til tross for at boken er dokumentarisk, blir jeg revet med, kanskje også noe fordi jeg er veldig glad i historie. Mye er også fremmed for meg, da jeg må innrømme at jeg ikke akkurat var forberedt på denne historiske beskrivelsen av nomadene i Kasakhstan. Det tok derfor litt tid før jeg fikk satt meg ordentlig inn i handlingen, men fascinert var jeg hele tiden. Før vi vet ordet av det, blir vi brakt videre til Kasakhstans innlemmelse i Sovjetunionen og de brutale følgene av dette, for eksempel den landsomdekkende hungersnøden som tok form på grunn av kollektivgårdene. Vi kommer også borti gulagleirene og til slutt skildres soldaters liv i den røde armé i 2 verdenskrig.
Vi får lese om forfatterens oppvekst i en gruppe nomader, og om kulturen innad gruppen. Vi følger han og hans klan i mange år, gjennom de store endringene som sovjetunionen fikk gjennom, og hvordan dette i stor grad påvirket nomadene. Ikke minst får vi også lære om hvordan de nye lovene ble misbrukt og da også hvordan noe som i utgangspunktet skulle gagne befolkningen, fort førte til frykt og hat. Blant annet turte man ikke lenger gifte seg, etter innføringen av loven om at det ikke lenger var lov å kjøpe bruder. Ofte ville de med autoritet da avbryte bryllupet og påstå at penger hadde byttet hender, uavhengig om dette var realiteten. Da ble både brudgom og fedre straffet med fengsel. Det var også mange problemer med nomadelivet i Sovjet, man måtte blant annet betale skatt i form av korn. Ofte ble det problematisk for nomadene, da de ikke i utgangspunktet hadde korn. Derfor får vi lese mye om hvordan nomadene ble tvunget inn i kollektivgårder, og hvordan de store endringene ble håndtert.
Når man så absolutt ikke kjenner til en kultur, skal det heller ikke så mye til for å lære noe nytt om den. Denne boken var rett og slett proppet full av nomadekulturen i Kasakhstan, tidlig på 1900-tallet. Det finnes ikke grenser for hvor mye jeg har lært av å lese denne. Ikke bare om mat, folk og religion, men også skikker. Flyttemønsteret var spesielt interessant, da dette også innebar andre klaner. For ofte møttes de forskjellige klanene, de besøkte hverandre, på for eksempel høst-stoppestedet. Visste dere at nomadene var muslimer og hadde med seg en mullah i klanen? Eller at i Sovjet kunne det ta 1 år før nyheter om nye lover og store hendelsen nådde de områdene uten telefon, postforbindelser og radio? Eller at det var vanlig å ha kameler i Kasakhstan? Det visste ikke jeg, og om dette interesserer deg, er denne boken noe for deg. Nomadenes største problem, under omveltningene til kommunismen, var skatt. Ofte hadde de mange dyr, og ble derfor ansett som rike av staten. Derfor måtte de også oppdrive store mengder korn, som var skattemiddel. Dette prøvde mange nomader først å kjøpe og så gi videre, men det endte som regel opp med at de måtte selge alt de eide og til slutt gikk helt konkurs. Utveien var derimot å rømme til Kina, som med glede tok i mot nomadene, og til og med ga dem 3 år uten noen skatt. Noe jeg ble mest overrasket av, var hvordan Kasakhstanere slet under Stalin, om hvordan sult tok liv av mange, og hvordan mat plutselig ble den aller mest tidsoppslukende bekymringen for hele befolkningen. Totalt sett ble jeg litt overrumplet av denne sterke skildringen, for jeg kunne aldri ha gjettet hvor ille det faktisk var. Slike personlige skildringer, gjør historiefaget levende – naturligvis mer enn den beste historielærer kan oppdrive. I tillegg kan jeg ikke påstå å ha hørt noenting om hverken Kasakhstan eller nomadene der, utenom i denne boken. Altså kan jeg tørre å påstå at deres historie nesten er glemt. (i alle fall i historiefaget i Norge). Videre i forfatterens liv gjenopplever vi hvordan Kasakhstan ble en del av sovjet, og ikke minst hungersnøden som videre tok over en hver kasakhstaners liv. Vi får også lære om deres deltakelse i 2 verdenskrig, og der følger det flere, om ikke sterkere skildringer av krigens gru og angst blant soldatene i den røde armé som også kunne bli oppfattet som en fiende mot soldatene selv, om de forsøkte å stikke av fra kampene ble de skutt av den første som så det.
Alt i alt en utrolig lærerik bok, med mye fakta, men til tross for at det er en dokumentarisk bok, føles den fort som en roman. Enhver med snev av interesse av kommunismen i Sovjet, burde anse denne som en gullgruve.
Mitt eksemplar er på engelsk, gitt ut av Stacey International i 2006.
Verdensleseren 