I det siste har det vært mye om Palestina og Israel i media, om hvordan konflikten deres har eskalert igjen til enorme høyder. Ja, jeg kjenner i grove trekk til bakgrunnshistorien til denne konflikten, men ingen detaljer. Jeg har rett og slett vært ganske uvitende, og ikke bare det, konflikten er jo eldre enn meg selv. Jeg har virkelig forsøkt å lese meg opp på dette, da jeg ikke vil være ignorant, men har allikevel problemer med å forstå. Jeg fant en perfekt bok fra Palestina, og skal prøve å få tak i Israel så fort som mulig for å kunne få et inntrykk fra begge sider. Jeg har fått et inntrykk av at det er full krig hele tiden, og jeg kan ikke helt forstå hva som fører to folk til å såre hverandre i den grad som Israel og Palestina holder på. Jeg ville også få et slags innblikk i hvordan situasjonen er sett innenfra og ikke bare gjennom vestlig medias øyne. Jeg bestemte meg for å lese Ørkenblomsten av Rula Jebreal, da denne boken er basert på virkelige historier og mennesker, uten å virke som en dokumentar.
I boken møter vi i hovedsak tre veldig sterke, men forskjellige kvinner. Vi får gjennom dem med oss Israel og Palestinas historie gjennom 50-60 år. Den første vi blir presentert for er Hind, som var en palestinsk kvinne nesten alle kjente navnet til. Hun tok til seg hovedsakelig foreldreløse barn som følger av angrep på landsbyer, men også, i litt mindre grad, barn som fremdeles hadde sine foreldre. Hun ønsket å gi disse barna en fremtid, en utdanning. Så med litt hjelp fikk hun satt opp en kostskole for jenter, og ble snart godt kjent i befolkningen. Selv om Jerusalem raskt var under Israels kontroll fikk kostskolen bestå, men Hind ville ikke at elevene hennes skulle ytre politiske meninger da hun visste at kostskolen var under observasjon av Israelske myndigheter. Selv ønsket hun frihet og trygghet for palestinerne, men valgte å ikke legge seg opp i politikk da hun heller ville prioritere å hjelpe trengende barn. Den andre kvinnen vi møter heter Nadia. Hun bor med sin familie i Haifa, men da faren dør fokuserer moren på å finne en ny mann da det er svært ødeleggende for en kvinnes rykte å bo alene i følge tradisjon. Den nye mannen er ingen snill mann, og misbruker Nadia som barn og etterhvert også hennes yngre søster. Hun rømmer fra byen etter en liten stund, og slår ganske enkelt om hele livet sitt. Snart lever hun et vestlig liv, med israelske venninner, kjærester og kultur. Hun lever svært løssluppent i forhold til hva det forventes av en muslimsk kvinne, men bryr seg ikke stort. Ikke heller bryr hun seg med politikk, og tenker ikke over spenningene mellom folket hun kommer fra, og folket hun lever sammen med. Hun blir gravid, og gifter seg etter en stund med en annen mann enn barnets far; en imam. Nadia dør når hennes to døtre fortsatt er barn, og deres far, Jamal, bestemmer seg for å plassere døtrene sine på kostskolen til Hind. Den eldste datteren, Miral, er sin mors rake motsetning, men samtidig er de relativt like. Hun engasjerer seg politisk til tross for Hinds forbud mot det, men allikevel har hun den samme drivkraften og angsten som Nadia opplevde. Boken gir altså et innblikk i tre helt forskjellige situasjoner, i tillegg til at vi stadig vekk møter andre mennesker og får høre deres historier, tanker og meninger. Denne bokens mennesker kan gjerne representere alle Palestinas innbyggere, en får virkelig høre om situasjonen fra et bredt spekter med mennesker.
Boken tar åpenbart opp et viktig og ikke minst dagsaktuelt tema, og jeg finner den både kunnskapsrik og interessant. Jeg fascineres av hvordan livet i Israel og Palestina er, av hvordan de to folkegruppene taklet den store endringen da jødene fikk sitt eget land i Palestina. Jeg har lenge hatt sympati med Palestina, men bare på bakgrunn av historien. Jeg kunne gjerne ha skrevet 1000 ord om mine meninger om Israel-Palestina konflikten, men dette er da en bokblogg og jeg skal forsøke å holde meg til boken. Jeg liker hvordan vi får se på livet til 3 forskjellige kvinner i Palestina. På denne måten får et slags innblikk i konflikten, ikke ved å lese om tall, fakta og navnløse personer i avisa, men ved å lese om livet til reelle mennesker som lever i krig. På en måte ble det ikke i boken fremstilt like ille som jeg trodde det var, men det var allikevel ille på en helt annen måte. Det virker for meg som om det israelske militær fokuserer på psykisk krigføring så vel som fysisk, og jeg tolket det som at palestinerne som regel er en i en forsvarsituasjon slik jødene var under 2. verdenskrig. Det er israelittene som har overtaket, og dermed blir det også de som i mitt hode blir «slemmingene». Palestinerne har liten mulighet, i forhold til israelittene, til å kjempe tilbake, og det er snakk om steinkasting akkurat slik jødene måtte gjøre i slummen under 2. verdenskrig. Jeg syns det er mye urettferdighet og blir stadig vekk provosert når jeg leser denne boken. En annen ting jeg liker godt med boken er at den viser godt at ikke alt er svart på hvitt. Det finnes palestinere som slår tilbake og som angriper, og det finnes de som ikke kunne ha brydd seg mindre. Det finner israelitter som jobber i militæret og daglig angriper landsbyer i Palestina, og det finnes de som ikke kan fordra hva folket deres driver med. De er som alle andre, palestinerne som israelittene; i mange, mange nyanser. Kulturmessig har jeg lært en masse, både om jødedommens tradisjoner, islams tradisjoner, men spesielt hva det ventes av muslimer og da spesielt når landet har blitt fylt med vestlig kultur. Jeg elsker å lese om byer der kristne, muslimer og jøder er gode venner, der en ikke blir satt inn i bås bare for å tilhøre et annet trossamfunn enn seg selv. En religion er uansett bare en tro, og når det kommer til disse tre religioner er forskjellene minimale. Det er kulturen der religionene i hovedsak blir praktisert som utgjør forskjellen, ikke selve religionen. En må huske på at det er ikke religionen som skaper mennesket, det er mennesket som skaper religionen. Boken handler ikke bare om krig og konflikt og terror, den handler ganske enkelt om det dagligdagse livet i Israel og Palestina. Jeg lot meg rive fullstendig med, jeg ble engasjert og trist og ikke minst oppgitt over hvor ødeleggende konflikten har vært for både Palestinere og Israelitter.
Jeg anbefaler alle å lese denne, enten for å tilegne seg kunnskap om situasjonen i midtøsten, eller for å lære om det dagligdagse livet i Palestina og Israel, eller rett og slett å lære om mennesker og livet. Jeg har lært enormt mye, og boken har fått meg til å reflektere over menneskeheten, konflikten og ikke minst om religion. Jeg skulle gjerne ha begynt på Israel nå, men har dessverre ikke mulighet til å gjøre det med en gang.
Mitt eksemplar er gitt ut av Engelstad forlag i 2005, gitt ut på originalspråk i 2004.
Verdensleseren 