Da jeg skulle velge bok fra Gambia var ikke utvalget stort. Jeg vet at det er gitt ut et par bøker på norsk av gambiere som bor i Norge, men disse er skrevet for barn. Jeg søkte litt rundt på internett og fant til slutt en bok som heter The sun will soon shine skrevet av Sally Sadie Singhateh. Jeg har vært i Gambia én gang, men det begynner å bli noen år siden nå. Inntrykket jeg sitter av landet er preget av en turistopplevelse, og jeg holdt meg stort sett i byene. Jeg hadde altså så og si ingen forventninger om hvordan landsbyen er, og boken passet da ganske bra da den tar opp hvordan samfunnet i landsbyene i Gambia fungerer.
Vi møter Nyima som bor i en landsby i Gambia. Vi følger henne fra hun er ganske ung, 13 år. Hennes største glede i livet er å lære, og hun elsker derfor å lese og å gå på skolen. Hun er flink på skolen, og får stipend til å gå ungdomsskolen i hovedstaden, Banjul. Hennes far ønsket at hun skulle lære mye og utdanne seg, men han døde da hun var barn og hun husker ikke mye om han. Hennes onkel får da ansvaret over henne, og bestemmer at hun skal giftes bort til en av de rikeste mennene i landsbyen og dermed bli hans fjerde og siste kone når hun er 13. Hennes far nektet å la henne bli omskjært som barn, men på bryllupsnatten blir hennes nye mann forbannet over at hun ikke er det ennå. Hun blir derfor omskjært og går gjennom en ekstremt smertefull periode. Når hun reiser til sin nye familie klarer hun heller ikke å bli gravid, og blir sett på som en heks som bringer ulykke. Men til tross for at utsiktene ikke ser så bra ut for vår heltinne, har hun hellet med seg da tanten dukker opp en dag hjemme hos Nyima. Allikevel er ikke Nyimas negative erfaringer med menn ferdig, og hun vil slite veldig med tilliten til menn etter hva hun har opplevd. Vi følger Nyima mot hennes drøm, trinn for trinn, der det laveste trinnet er så langt unna målet som mulig.
Dette var en sterk beretning om livet på landsbyen i Gambia, og de tradisjoner som henger igjen, som kanskje ikke burde det. Boken er en kamp for kvinnenes rettigheter i landet, og fokuserer veldig på misbruk av makt blant menn og undertrykkelse blant kvinner. Hovedpersonen opplever flere episoder som fører til en ren frykt for menn, og det blir fremstilt som om dette er normal praksis i Gambia. I tillegg opplyser boken om kvinnelig omskjæring, hva det innebærer og hva det kan føre til. Jeg blir helt satt ut når jeg leser denne boken, og kjenner ofte at jeg får vondt helt inn i ryggmargen. Jeg tror at denne boken ble skrevet for å gi gambiske kvinner i vanskelige situasjoner håp, og gi unge kvinner drømmer, og informasjon om omskjæring. Singhateh skriver på en måte som hele tiden overbeviser meg om at dette er en sann historie, til tross for at den er skjønnlitterær. Allikevel er nok ikke handlingen hentet ut av tynn luft, den er inspirert av mang en kvinnes skjebne.
Det er ingen mangel på kulturelle inntrykk i denne boken. Jeg lærer om hjerteskjærende skikker som kvinnelig omskjæring, (som forøvrig ikke har noenting med religion å gjøre, dette er utelukkende kulturelt) jeg lærer om bryllupsritualer, og jeg lærer om gambisk utdannelse. Jeg møter helter og heltinner og onde menn. Til tross for de få sidene – 100 – føler jeg at denne boken er spekket med informasjon, fortelling og opplysning. Jeg sitter med en følelse av å ha lest 500 sider etter denne boken, og selv om vanskelige temaer blir tatt opp i boken, finner jeg den svært vakker, også med tanke på formålet med den. Det er forferdelig å lese om kvinnelig omskjæring, men jeg har også lært at denne praksisen ikke er utbredt i hele Gambia. Det er visse stammer som gjør dette, ikke hele landet. Det er også stor variasjon på hva slags omskjæring som er utbredt i de forskjellige stammene og landsbyene. Jeg har ikke fått inntrykk av at dette er vanlig praksis i Banjul, men jeg er ikke sikker. Jeg føler at jeg lærer masse, til tross for at jeg har sett noe av livet i Gambia med egne øyne. Jeg lærer om familietomter, der alle mannens koner lever side om side, jeg lærer om den moderne hovedstaden Banjul og om hvor store forskjeller en kan finne på en 2 timers kjøretur, jeg leser om livet til kvinner som ikke ønsker å følge tradisjonen i stammen, jeg leser om kvinner som blir tvunget til å følge normen i stammen, og om kvinner som velger å følge tradisjonen. Jeg føler at jeg får et stort innblikk i et liv jeg ikke lever selv, og til tross for at mye er trist, er kanskje mer av det jeg leser om elementer hovedpersonen i boken elsker. Jeg leser om tradisjonelle matretter jeg kan huske å ha spist, tradisjonelle klesdrakter jeg har sett, og syns det er rart hvordan jeg til tross for å ha smakt det og sett det, egentlig ikke visste noe om det. Det aller mest interessante er å lese om krysningen mellom religion og stammetradisjoner. Hvordan kombinasjonen fungerer, til tross for at islam og stammetradisjonene egentlig er motstridende.
Dette var en fin bok med mye innhold som rev meg helt med. Jeg har blitt sint, jeg har grått, men mest av alt har jeg smilt. For denne beretningen er verdt å ta en titt på. Boken er ikke bare kritikk av kultur. Den inneholder også en fortelling, en spennende historie, som både inspirerer og engasjerer. Nå skal jeg videre til Palestina.
Mitt eksemplar er gitt ut av Athena Press i 2004.
Verdensleseren 