Isabel Allende er en av mine favorittforfattere. Jeg syns magisk realisme er en av de beste skrivestilene, den kombinerer den virkeligheten vi kjenner med litt overtro, og skaper sammen en fantastisk realitet der det er vanskelig å kunne peke ut hva som det vi anser som reelt, og det vi anser som overnaturlig. Jeg liker tanken på at det er noe mer enn det vi kan se. Allikevel er jeg ikke særlig glad i fantasy, for min del blir det noe svevende og vanskelig å relatere til. Jeg hadde tross alt, ikke ennå lest Åndenes hus av Isabel Allende. Jeg hadde lest et par av hennes bøker tidligere, og de var nydelige. Jeg må derfor innrømme at mine forventninger til denne boken, i all beskjedenhet, var skyhøye. Dette er fordi boken jeg leste som imponerte så stort, kun fikk middelmådig kritikk, mens denne har fått veldig bra kritikk, jeg har faktisk bare hørt bra om denne boken. Når det kommer til landet, Chile, må jeg innrømme at jeg ikke vet stort. De snakker spansk, og jeg kan peke ut landet på et kart. Stort mer, må jeg i skam innrømme at jeg ikke vet. Ennå. Men boken jeg har valgt, Åndenes hus, vet jeg ikke bare inneholder en god historie, men også en historie basert på Chiles historie. Og hvilken måte er vel bedre å lære om et land på, enn å lese om hvordan mennesker har hatt gjennom tiden, og hvordan landet utviklet seg? Jeg syns hvert fall alltid at historien er mer spennende og lettlært dersom jeg lærer om enkeltmenneskene. Hva gjorde drapet på presidenten med det enkelte mennesket? Hvilke historiske begivenheter påvirket Clara og henes liv? Hvorfor tenkte hun som hun gjorde? Jeg satte min lit til at boken skulle åpne en ny verden for meg og introdusere meg for Chile, slik at landet ikke bare skulle fortsette å være en ubestemmelig form på kartet som tilfeldigvis er bebodd av store mennesker som Allende. Det var forresten enda en ting jeg visste om Chile, Isabel Allende er derfra.
Jeg finner det vanskelig å skrive et handlingsreferat til denne boken, noe fordi den var så omfattende og historien så stor, om ikke episk. Det er med ærefrykt at jeg allikevel skal forsøke å fortelle litt om handlingen. Det er i hovedsak to viktige historier vi følger. Historien om Chile, og historien om kvinnene i familien Del Valle. Vi blir kjent med søstrene Rosa og Clara, deres foreldre Nívea og Severo, og etterhvert Claras datter Blanca, og Blancas datter Alba. Deres romanser, ektefeller, fedre, brødre og onkler blir vi også kjent med, men i hovedsak følger vi kvinnene. Samtidig blir vi kjent med de politiske endringene i landet det siste århundret, ofte gjennom de forskjellige mennene som gjør seg gjeldende gjennom historien. Rosa var vakker, hun hadde nesten gjennomsiktig hud og et grønnskjær i håret. Hun var så vakker at ingen mann turde prate med henne, de turde bare se på henne og beundre henne fra avstand. Men til slutt fikk hun en kjæreste, nemlig Esteban Trueba, som også fungerer som en forteller i boken. Clara er klarsynt, og har telepatiske evner, og kan se fremtiden. Hun er også stum en periode i livet og begynner å skrive dagbok, og det er noe på grunn av hennes nedtegnelser at vi kan bli kjent med både henne og hennes familie. Blanca blir til tross for sin høye status forelsket i en gutt som står langt lavere enn seg selv, og deres forhold er sterkt allerede fra de er små barn. Denne mannen blir etterhvert sterkt engasjert i den politiske venstrefløyen, i motsetning til Blancas far, som er sterk tilhenger av høyrefløyen. Videre skjer det samme med Alba, Blancas datter, hun blir forelsket i en mann med politiske meninger så forskjellige fra hennes familie som overhodet mulig. Vi følger Chile fra å være politisk konservativt, til sosialismens inntog – og fall, til diktaturet. Alt gjennom disse kvinnene, og deres liv. Alt i alt vil jeg si at boken i stor grad handler om usedvanlige og fantastiske kvinner, og Chiles turbulente historie. Jeg føler at jeg varsomt blir brakt med fra det ukjente tidlige 1900-tallet til en noe mer gjenkjennelig tid gjennom en særdeles fantastisk, magisk men troverdig familie jeg både blir glad i, hater og engasjerer meg for.
Allende hinter fra starten av hva som skal skje, men aldri helt hvordan. Historien blir oss fortalt, fra en tid lenge etter selve handlingen. Dette er på starten ganske så mystisk, det er spennende og inviterer til leselyst. Fortellerstemmen vet alt, og vi som lesere vet ingenting. Frempekene er interessante og historien blottlegger seg del for del, og det er i stor grad opp til leseren og legge bitene sammen til den fantastiske historien som skjuler seg i alle disse vakkert formulerte linjene. Allende fletter også sammen det vi anser som overnaturlig, som telepatiske evner og synskhet inn i det vi anser som normalt og mulig, det vi har anerkjent som realistisk og vanlig, og virkningen av dette er at det overnaturlige på et vis fremstilles som like naturlig som det som allerede er anerkjent. Isabel Allende nevner aldri ekte personer med navn, hun skriver heller ikke noe om hvilket årstall vi befinner oss i, men hun klarer allikevel gjennom annen informasjon å gjøre det selvsagt for leseren. Pablo Neruda blir for eksempel kalt «Poeten», Salvador Allende blir kalt «Presidenten», osv. Dette bidrar til at boken ikke på noen som helst måte kan oppleves som en historiebok, til tross for dens fokus på historie. Vi blir kjent med de ulike politiske retningene gjennom nøkkelpersoners meninger og handlinger, og dette medvirker også til at boken i aller høyeste grad oppleves som en roman og ikke en fagbok. Alle setninger i boken har et formål, en virkning. Jeg skjønte fort at historien ble bedre om jeg noterte meg alle frempek, for kun når man selv satte sammen all informasjon, fikk man se hele bildet. Allende stoler på at leserne virkelig følger med, for hun gjentar sjeldent det hun allerede har skrevet. I tillegg til Allendes unike måte å skrive på, er persongalleriet så troverdig at de føles som venner, jeg føler at jeg kjenner dem.
Når det kommer til Chile og landets kultur er boken en gullgruve. Ikke bare får man lære om politikken, men om forholdet mellom rik og fattig, by og landet, indianere og resten av befolkningen. Jeg merket meg at de også i Chile feirer de hellige tre konger som i Spania, noe som viser at spansk kultur i stor grad kan ha påvirket den Chilenske. Isabel Allende har valgt å fokusere på politikken og den politiske utvikling gjennom 100 år, og vi får virkelig lese hvordan kommunismen og sosialismen befestet seg i allmennheten i Chile. Sanger om hvordan høns kan overvinne reven så lenge de er mange nok, er et eksempel på hvordan hun får frem virkemidlene som ble tatt i bruk for å åpne arbeidernes øyne. Isabel Allende gjør politikk spennende, og jeg syns de politiske aspekt ved historien er minst like spennende som magien eller romantikken. Hennes personlige forbindelser med den tidligere sosialistiske president Allende tror jeg kan ha bidratt til både inspirasjon og mulighet til å kunne skrive såpass brennende og engasjerende om politikken. President Allende ble for øvrig styrtet og drept i 1973, i et statskupp som førte til en periode med diktatur og grenset til fascisme. Til nylig hadde jeg hørt om en president ved navn Allende, og jeg visste naturlig vis om Isabel Allende, men hadde ikke tenkt over at de kunne være i slekt. Salvador Allende er Isabel Allendes onkel, noe som for min del forklarer noe av bokens natur.
Alt i alt har boken vært lærerik og vakker, den har overgått alle mine forventninger og enda litt til. Jeg vil si at jeg gjennom boken har levd mange nye liv, bevitnet positivt og negativt, opplevd lykke og hat og mer dertil. Jeg leste vemodig den siste siden og startet straks å misunne alle som ennå har igjen å ta fatt på denne.
Mitt eksemplar er gitt ut av gyldendal i 2010.
Verdensleseren 