Det var ikke vanskelig å finne litteratur fra Colombia, men lite var oversatt til norsk. Jeg vil jo gjennom dette prosjektet også finne ut hvor mye litteratur fra verdens land som er tilgjengelig oversatt, ikke bare til engelsk men også norsk. Det er mange poeter fra Colombia, men jeg vil lese romaner fra alle land, så langt det går. (Det viktigste er jo å lese noe)Jeg har 3 bøker av Gabriel García Márquez; Kjærlighet i koleraens tid som er forfatterens mest kjente av de jeg eier, Generalen i sin labyrint og kidnappet. Da jeg i stor grad ønsker å lese så aktuelle bøker som mulig fra de forskjellige landene, landet valget mitt på hans minst kjente; kidnappet, som handler om en rekke sanne hendelser om bortføringen av kjente personer i Colombia. Boken fant jeg liggende og vente på meg i bestemors bokhyller. Jeg visste ikke mye om Colombia, men hadde høye forventninger da jeg satte meg til rette med boken. Márquez har nemlig vunnet Nobels litteraturpris, så jeg var umåtelig spent.
I november 1990 ble 10 viktige personer i Colombia kidnappet av Pablo Escobars hær; Los Extraditables (de utleverbare). Disse 10 personene var hovedsakelig journalister, men det var også en fysioterapeut, Beatriz Villamizar de Guerrero. Denne boken er sakprosa, og Márquez skrev denne boken da hans venninne, Maruja Pachón Castro var en av de kidnappede. Boken starter med en skildring av bortføringen til de nevnte kvinner, og vi blir videre underrettet historien til de andre som også var i fangenskap. Vi får lese om deres liv i fangenskap i narkotikakartellet til Pablo Escobar, og om deres personlige vitnesbyrd i denne perioden. Også deres pårørendes historie får vi høre mye til. Vi følger dem i en vanskelig tid med mange spørsmål, da de ikke fikk vite hvorfor akkurat de var blitt kidnappet. Disse menneskene ble kidnappet fordi de alle sammen var viktige mennesker i Colombia, alle med en form for makt. Escobar ønsket å holde dem som gisler for å ha et forhandlingsmiddel mot regjeringen, slik at han blant annet kunne opprette en trygg leir for tidligere narkotikaarbeidere. Vi blir også kjent med Escobar og hans siste år. Márquez har intervjuet alle de gjenlevende kidnappede, og vi får derfor en veldig ekte skildring av deres historier.
Boken er skrevet både som en slags roman, der vi følger de kidnappede og deres tanker, samtaler og opplevelser, men noen ganger også som en dokumentar, der vi får vite all mulig fakta om situasjonen. På én måte fører dette til at forfatterens gjenfortelling virker genuin, men det kommer også tydelig frem at dette er ingen fri diktning; dette har faktisk skjedd. Jeg tror at Márquez ved å skrive denne boken ønsket å kritisere Colombias narkotikatrafikk, og forklarer leserne nøye situasjonen som var i Colombia. Jeg har lært enormt mye historie ved å lese denne boken, selv om jeg føler at historien til tider blir litt for distansert for forfatteren, slik at den kan fremstå litt oppramsende fremfor fortellende. Dette gjør det noen ganger enkelt å falle ut, men på grunn av forfatterens skiftende fokus på å fortelle deres historie og å opplyse leseren om fakta, er det alltid lett å hente seg inn igjen.
Gjennom boken får jeg inntrykk av et farlig, narkotikastyrt Colombia fullt av korrupsjon. Jeg visste at Colombia ikke er tryggeste stedet på jord, men etter noen kjappe søk på google finner jeg også ut at det står verre til med landet enn det jeg hadde trodd. Her er det fremdeles barnesoldater og ekstremt farlig å leve, til tross for at det har forbedret seg enormt mye siden 1990. I boken kommer det frem at de kidnappede på starten ikke er sikre på hvem som er kidnapperne. «er dere narkotikafolk eller gerilja?» spør Maruja på vei til fangenskap. Det viser seg at disse mennene er narkotikafolk da de var under Escobar, men geriljaen på 90-tallet i Colombia var også fryktet til tross for at den største geriljagruppen, M-19, hadde blitt et offisielt parti. Denne geriljaen ble til på grunn av Colombias urolige historie, med drap på presidenter, store splittelser i befolkningen og hyppige endringer i hvor den faktiske makten i landet lå.
Når det er sagt vil jeg legge til at dette er ikke en typisk bok fra Gabriel García Márques. Han er kjent som Colombias fremste forfattere spesielt innen sjangeren magisk realisme, som da ikke akkurat kan være en passende sjanger i dokumentarlitteratur.
Dette var en god bok for de som interesserer seg for Colombias historie og hva den førte til, så vel som Escobars handlinger. Som tidligere nevnt kan den være vanskelig å følge til tid og annen, men allikevel en interessant beretning om å leve i fangenskap, og situasjonen i Colombia på 90-tallet. Veldig mye informasjon om både narkokongen Escobar og hans siste tid før døden, hvordan han opererte med bestikkelser og lignende i livet, geriljagruppene som herjet mye etter borgerkrigen, kidnappingen av journalistene og regjeringen og styresettet i Colombia. Jeg vet at denne boken ble skrevet med Colombianere som mottakere, så hadde kanskje vært greit med litt mer kunnskap om landets historie og situasjon på forhånd, så om du vil lese den bør du lese en del om Colombia først, kanskje du da vil få mer utbytte av boken enn det jeg gjorde. Alt i alt likte jeg det jeg leste, den var interessant og lærerik, samtidig som den greide å holde både et personlig og saklig språk. Om du er interessert i Colombia, Escobar eller politikken i Colombia, så bør du så absolutt lese den.
Mitt eksemplar er gitt ut av Gyldendal i 1996.
Verdensleseren 