Jeg hadde ingen ordentlige formeninger om Pakistan da jeg først åpnet boken Vanæret av Mukhtar Mai. Dette er ikke fiksjon, men et memoar. Mais historie utspiller seg i landsbyen Meerwala i Pakistan i 2002. Jeg så på Pakistan som et cricket-spillende land langt, langt unna, som jeg ikke trengte å ta stilling til, (som så mange andre land, har jeg funnet ut etter å ha planlagt dette prosjektet) men som jeg allikevel har vært nysgjerrig på. Jeg hadde heller ingen ambisjoner om å reise dit, da jeg av en eller annen uviss grunn hadde fått det for meg at det er et av de landene man ikke reiser til med mindre man er derfra selv, og jeg har vel av ren automatikk og kanskje til og med hjernevasking av nyheter, fått et inntrykk av at det er veldig farlig der med umenneskelige levekår. Allikevel visste jeg at det er veldig viktig å skille mellom by og landsby, som gjelder for de fleste u-land i utvikling – byene utvikler seg alltid først. Nå snakker jeg ikke om en utvikling for å glemme alt som heter kultur og bli en tro kopi av vestlige land, men å kanskje legge bort gamle og, om jeg tør si, barbariske tradisjoner.
Jeg valgte et memoar og ikke en roman av den grunn at jeg, siden Mukhtar Mai ble kåret til årets kvinne i 2005, ville høre hennes historie – hennes stemme – og lære fra alt hun gjorde for å sette søkelyset på pakistanske, undertrykte kvinner. Jeg beundrer denne damen, og vil lese, lære og la meg inspirere av hennes ord.
Mukhtar Mai blir i 2002 offer for den høyerestående Mastoi-klanens forferdelige lyst etter å hevne sitt æretap, etter at hennes bror blir beskyldt for å ha snakket med/voldtatt en kvinne fra Mastoi-klanen, og da de tilhører bondekasten gujjar, må de vise seg dem underlegne og be om tilgivelse. I landsbyrådet der Mastoi-klanen har en fordel på antall medlemmer, blir hennes familie lurt til å tro at en unnskyldning og underkastelse fra en kvinne i familien vil gjøre det godt igjen. Mukhtar Mai blir valgt til å gjøre dette, og er på vei til å be om tilgivelse da hun innser at hun er i ferd med å møte det verste enn kvinne kan oppleve, en gruppevoldtekt som straff. Kvinner i samme skjebne før henne har tatt selvmord av skammen etterpå, og dette er derfor verre enn dødsstraff – en blir først ydmyket til ytterpunktet, for å så ikke utstå skammen mer, og gjøre jobben for Mastoi-klanen og ta selvmord. Vi får videre lese om hennes utrolige pågangsmot og kamp for et bedre Pakistan for kvinner. Men det er ikke bare denne historien og kvinners undertrykkelse vi får lese om, men også normene og de hverdagslige, så vel som de spesielle, hendelsene i den Pakistanske landsbyen Meerwala.
Boken fokuserer ikke på språket eller virkemidler, hovedmålet med romanen er å spre et viktig budskap til undertrykte kvinner på jorda, men også kanskje å få opp øynene på de intetanende (som meg). Noen setninger var klønete skrevet og jeg følte også at språket var noe ensidig, men med tanke på hva denne boken er, så kunne jeg ikke brydd meg mindre. Dette er nemlig en bok med mening, og med en historie så viktig at ingenting annet betyr noe. Boken er generelt sett lettlest, og den har en god flyt. Det er stort fokus på kvinnerettigheter i boken, og det blir ofte tatt opp episoder Mai har kjennskap til fra andre steder i Pakistan. Dette gir et godt innblikk i kvinnesynet og kvinnekulturen i landet.
Jeg har lært enormt mye om Pakistan og kulturen i denne boken. Det er så annerledes enn Norge, så mye jeg sliter med å forstå. Men boken klarer på et vis å forklare det også for utenforstående, disse tradisjonene og hendelsene som undertrykker ikke bare kvinner, men de av lav kaste på landsbygda i Pakistan. Tradisjonene som ødelegger liv. Ut i fra det jeg har forstått er Pakistan et land som har tviholdt på gamle tradisjoner som kun gagner de med makt og undertrykker resten, om de med høy kaste velger å misbruke makten. I Mukhtar Mais tilfelle kunne ikke en gang Mullaen, den religiøse lederen, hjelpe familien hennes, og Mastoienes barbariske oppførsel strider i mot alle Islams lover og regler. Jeg syns det er viktig å skille mellom religion og kultur i slike tilfeller, da Islam har fått et ufortjent dårlig rykte. Dette er ikke religion! Dette er rent maktmisbruk gjort mulig av et samfunn med noen vestlige elementer som blandes med motstridende gamle kulturelle tradisjoner – og blandingen virker ikke, og det fører til korrupsjon og undertrykkelse. Det er også viktig å påpeke at dette skjedde på landsbygda i Pakistan, og at slike hendelser, så langt jeg vet, ikke skjer i byene. I byene har også kvinnene en mye høyere stilling i samfunnet, de utdanner seg, får gode og respekterte jobber, mens normen i mange landsbygder bygger på at kvinner ikke skal få lære å lese og skrive, eller noe som helst annet enn husstell, for å holde de nede i samfunnet. Mennene har rett og slett all makt til fordel for kvinnene. Alt jeg leste var noe nytt jeg lærte. Det er så mye at jeg nesten ikke klarer å velge hva jeg skal skrive om.
Denne boken har skapt mye refleksjon og lange tankerekker med moralske og etiske spørsmål, men også religiøse og kulturelle. Dette er en bok alle bør få med seg, men en må være klar for en tøff historie. Ikke alle kan lese denne, man kan lett bli forferdet over urettferdigheten og forskjellene, men det gode kommer også og kan gi hvem som helst håp. En fantastisk historie! Det er en viktig stemme, og en sann stemme som forteller. Jeg sier bare, for all del, les den!
Nå skal jeg legge fra meg sannheten om kvinnenes stilling i Pakistan, og forhåpentligvis lære mye nytt om mitt neste bokreisemål, nemlig Spania.
Mitt eksemplar er gitt ut av Pantagruel i 2010, gitt ut på originalspråk i 2006.
Verdensleseren 