Så klart visste jeg at Kina eksisterte, men hadde skremmende lite informasjon om landet i hodet mitt. Jeg innså at ingenting av det inntrykket jeg hadde var fakta, bare tanker og inntrykk. Joda, jeg hadde nok fått med meg at de tror på gjenfødelse, at de drikker te, driver med kampsport og er eksperter på teknologi. Jeg har nå sett Mulan. Jeg hadde til og med, et sted langt bak i hodet, også en del kunnskap om deres historie fra skolen, men må innrømme at jeg betvilte all den informasjon jeg faktisk satt igjen med – det er så lett å glemme og blande. En får uansett ikke så innmari stort innblikk i kulturen fra «I Kina begynte kulturrevolusjonen i 1966». Boken jeg endte opp med, det var et ganske vanskelig valg, fokuserer på Kinas endringer fra 1950 til 2000. Valget stod mellom denne og en annen bok fra samme forfatter som handler om en snart 100 år gammel kvinne og alt hun hadde gjennomgått i Kinas noe blodige historie etter bokseropprøret. Grunnen til at jeg valgte den første boka, var det utrolige morsomme konseptet. Boka heter Livet og døden tar rotta på meg og er skrevet av Mo Yan.
Vi møter Ximen Nao i helvete som i 2 år er blitt torturert for å få han til å innrømme hvorfor han ble henrettet to år før landreformene i Kina ble innført, 1948. Året er derfor 1950. Han blir til og med fritert. På grunn av hans stahet gir Prins Yama opp, som i følge kinesisk folketro er dommeren over de døde, og Ximen Nao blir gjenfødt som et esel. Han nekter forøvrig å drikke dette vannet som skal få han til å glemme, og blir derfor et esel med minner fra et menneskeliv. Vi følger han gjennom mange liv, han skal også senere bli gjenfødt som okse, gris, hund, ape og til slutt, gutten med det store hodet. Han følger med på sin gård og families historie, samt Kinas endringer gjennom 50 år, satt i landsbyen Ximen i Gaomi distriktet.
Språket til Mo Yan er interessant. Han nevner ofte seg selv i boken, og han blir også etterhvert en sentral birolle i romanen. Ellers har språket god flyt, og tar høyde for hvilket dyr hovedpersonen er for øyeblikket. Det er moro å lese hvordan Mo Yan tror at esler, griser og hunder tenker, kommuniserer med hverandre, og hvilke instinkter de har. En føler virkelig at historien blir fortalt av det aktuelle dyret. Det er også noe humor i språket, som for eksempel at hovedpersonens eier tuller med at eselet er en reinkarnasjon av Ximen Nao, som hovedpersonen het som menneske. Litt søkt humor, men allikevel verdsatt. Dette er en ytterst kreativ måte å fortelle en families og et lands historie gjennom 50 år, og fortellermåten er så unik at jeg kan tørre å påstå at du aldri har lest noe liknende. Dessverre opplever jeg ikke kapitlene hvor Ximen Naos konkubines sønn, Lan Jiefang, forteller, jeg føler at det ikke er en personlig beretning, heller en fjern fortelling. Historien er delt opp i 5 bøker, en bok for livet som esel, en for livet som okse, en for livet som gris, en for hund, og til slutt en avsluttende bok. Ellers er boken skrevet som en slags samtale mellom Lan Jiefang og gutten med det store hodet, med Mo Yan som skriver ned deres samtale.
Romanen er veldig lang, nesten 600 sider, og kan for min del bli for gjentakende og til tider kjedelig. Men absolutt et interessant konsept! Kanskje til og med det mest interessante konseptet jeg har vært borti. For hvem kommer vel opp med noe slikt?
Jeg ble slått av kulturen allerede på første side, jeg måtte til å med google meg frem til betydningen. Jeg skjønte virkelig ingenting. Etterhvert greide jeg i større grad å forstå denne kinesiske kulturen. Vi møter prinser av helvete, utfordringene som kom med jordreformkampanjene som gjorde det vanskelig for bøndene som ville være selvstendige, eldre kinesisk familieoppbygning med konkubiner, kulturrevolusjonen og ikke minst gårdsarbeidet som involverer dyr. Kommunismen står sterkt i romanen, og historien handler også om en bonde, Naos etterfølger, som ikke har lyst til å bli med i den kooperative omformingen av jordbruket. Det er mye som er vanskelig å henge med på når en ikke kjenner til Kinas omveltninger så godt, og jeg merker ofte at jeg har lett for å falle ut. Men selv om jeg ikke alltid klarer å henge med på de politiske og historiske hendelsene, er fremdeles fortellingen god og interessant. Vi lærer spesielt mye om grusomhetene under kulturrevolusjonen. Jeg ante ikke at Kina hadde en slik blodig historie, såpass sent som 1970-tallet. Jeg har flere ganger mens jeg har lest denne boken blitt sjokkert over alt det forferdelige som fant sted, da spesielt for de som ikke tok del i folkekommunen. Endringene er ekstreme i Kinas historie, og blir fremstilt som om de skjedde over natten. Men det er også viktig å påpeke at vi også får lese mye om hvordan Kina tilpasset seg et ikke-kommunistisk land etter Maos død, og hvordan livet ble bedre for den gjennomsnittlige borgeren. Også denne boken har inspirert meg til å ville lære mer om landet, og jeg har sittet mye og lest i leksikon.
Alt i alt var boken interessant, men den kunne med fordel vært kortere da mye av stoffet var noe forutsigbart og til tider rett og slett kjedelig å lese da det virket som om forfatteren drøyde. Men jeg sitter allikevel igjen med mye ny kunnskap, og med en ny interesse for Kina. Det var veldig interessant å lære om denne mildt sagt annerledes kulturen, og jeg føler at jeg nå faktisk har et slags forhold til landet, i motsetning til før jeg leste boka. Nå skal jeg til det første afrikanske landet i dette prosjektet, Rwanda.
Mitt eksemplar er en e-bok gitt ut i 2012, boken ble først gitt ut på norsk i 2010, og på originalspråk i 2006.
Verdensleseren 