Jeg har som så mange andre nordmenn vært i Egypt et par ganger. Så, til en forandring, vet jeg hvert fall noe om landet jeg leser. Allikevel har jeg ikke akkurat oppsøkt kulturen mens jeg har vært der, så jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har vært i Egypt, når jeg tenker meg om. Allikevel har jeg nok mer kunnskap om landet enn jeg har om for eksempel Palau. Jeg kjenner ikke til mye av landets historie, men har hørt rykter om at denne boken rommer så mye, også historie. Det som fascinerer meg mest med Egypt er landets utrolige lange historie. Landet har eksistert i mange tusen år, og jeg må si jeg er ganske interessert i den eldgamle kulturen som ikke lenger eksisterer. Jeg har ofte lurt på hvordan en så lang historie og utrolig gamle tradisjoner påvirker et land. Et av de største temaene jeg har vært nysgjerrig på angående Egypt, er hvordan kvinners stilling egentlig er. Jeg har fått et litt blandet inntrykk, der jeg på en side har sett at kvinner er ganske så likestilt, men jeg har samtidig sett mye som tyder på det motsatte. Altså tror jeg boken jeg har valgt for Egypt, kanskje, er en av de beste for å kunne se på kvinners stilling, fra en egyptisk dames øyne. Hun heter Miral al-Tahawy, og rystet store deler av den egyptiske befolkning med sine noe uortodokse skildringer av kvinnelivet, men hun tok samtidig, med samme bok, Egypt med storm og mottok fantastisk kritikk. Så splittede meninger er det i alle fall. Noen hevder at hun har endret egyptisk litteratur skrevet av kvinner med denne boken, mens andre kritiserer henne noe voldsomt for blant annet fremstillingen av kvinnen, men også mennesket. Boken heter Blå aubergine.
Vår historie begynner midt under seksdagerskrigen i 1967, da Nada, eller som hun fort blir kalt, den blå auberginen, blir født uten annen hjelp enn et skittent tøystykke i munnen til mor. Vi følger henne så gjennom tre perioder i livet, som barn som lever i en eventyrverden der moren er dronning og husken mellom trærne knekker kjeven hennes, til ungdomsperioden hvor hun deler bopel med sine venninner, alle veldig forskjellige og på jakt etter seg selv og sine egne politiske meninger, til voksenlivet. Boken viser hvordan Egypt gikk gjennom en urolig periode på slutten av 1900-tallet generelt, der meningene og synspunktene blant befolkningen var svært delt mellom det modernistiske kontroversielle og de tradisjonelle. Vi blir kjent med et stort aspekt forskjellige mennesker, noe som bidrar til å vise hvordan situasjonen var. Gjennom dette tar den også opp religion og tvil på egen tro, og det var dette den ble mest kritisert for i hjemlandet. I tillegg til dette, er al-Tahawy innom temaer alle mennesker opplever å gå gjennom, som selvbilde og identitet, usikkerheten rundt hvem man er, hvem man vil være, og hvem man burde være. Vi opplever gjennom Nada hvor vanskelig det kan være å elske og søke etter romantikk i et lukket samfunn, og vi opplever også hvordan hun forsøker å håndtere smertene ved lengsel etter kjærlighet. Vi følger Nadas urolige liv der hun iherdig forsøker å finne sin egen plass på jorda, både blant islamister og blant liberale. Det er interessant hvordan romanen kan kombinere ideologi og eventyr som om det er det naturligste på jord.
Det er ikke ofte man kommer over en roman som introduserer deg for en drømmeverden du blir nødt til å leve i, og som i tillegg tar opp alvorlige temaer og historie, uten at det føles unaturlig. Allikevel opplevde jeg ofte å ikke skjønne noenting, da forfatteren ofte skifter mellom første, andre og tredjeperson, ofte i samme setning. Jeg tror også at hun flere ganger blandet kjønn, og en kvinne kunne plutselig omtales som «han», men det er vanskelig å vite da det også kan hende at hun egentlig bare byttet synsvinkel på en person jeg ikke ennå hadde fått med meg var tilstede. Boken var litt av en utfordring og jeg måtte pent glemme alt jeg vet om hvordan en roman skal være oppbygd og hva den skal inneholde. Jeg må nok innrømme at mye av historien kan ha blitt borte for meg, da jeg ofte hadde problemer med å i det hele tatt forstå budskapet, som var gjemt innimellom all poesien. Bokens språk er så unikt at det ofte hender jeg må stoppe opp og lese samme setning både to og tre ganger for å virkelig forstå hva jeg nettopp har lest, som følge av ordvalg aldri før tatt i bruk av noen annen forfatter, eller ikke forfatter. Man må altså tolke svært mye selv, både på godt og vondt, for å kunne henge med forfatterens tanker, og for å kunne ta innover seg hennes budskap. Mange av setningene ble (og forble) for meg et mysterium jeg bare kunne sitte å grunne over uten å komme meg hverken frem eller tilbake. Allikevel vil jeg rose henne for et interessant og tankevekkende språk som stadig overrasket og tvang meg til å åpne hodet for nye vendinger og ordsammensetninger.
Når det kommer til kultur har jeg ikke lært så mye direkte, men jeg har allikevel blitt introdusert for en egyptisk kvinne og hennes liv. Gjennom dette har jeg lært noe om kvinners stilling i samfunnet, om befolkningens uenighet med hverandre og om landets historie. Det som kanskje overrasket meg mest var hvordan hun så ærlig fortalte om en egyptisk kvinnes liv, for jeg hadde nok forventet at denne boken skulle være noe tonet ned, hatt svakere meninger, så den ikke skulle oppfattes som veldig kontroversiell, noe jeg godt kan skjønne at den ble i et så religiøst land som Egypt. Men jeg lærte også at det er store variasjoner i befolkningen, noen er dypt religiøse, mens andre vet knapt hva det vil si å være religiøs. Det er med andre ord akkurat som i Norge, bortsett fra at inntrykket man med synet får er at alle faktisk er religiøse, da nesten alle bruker religiøse plagg og oppfører seg på overflaten etter det som er riktig for religionen. Dette betyr ikke at alle er ekstremister, for vi kan ikke på klærne vite hvordan personen de henger på, faktisk er. Nada er også av beduinblod, og det er spennende å lese om hennes bestemødre som fremdeles sitter igjen med så mye av den beduinske kulturen. Det er tross alt svært vanskelig å sette fingeren på noe, men på en måte har jeg bare enda en gang fått bekreftet at vi mennesker er nokså like, uavhengig av hvor vi bor. Vi går gjennom de samme utfordringene, både hverdagslige og livsstore, og vi får glede av de samme tingene. Alt i alt, er det kun detaljene som varierer. Om vi danser til trommer, stereoanlegget eller fløyter, vi danser uansett.
Mitt eksemplar er utgitt av gyldendal i 2008, men ble på originalspråket utgitt i 1998.
Verdensleseren 