Jeg tenkte at Canada ikke er så forskjellig fra Norge, sammenliknet med mange andre land. Allikevel kunne jeg ikke vite, jeg har ikke vært der før. Jeg hadde uansett på følelsen av at denne boken mest sannsynlig ville bringe meg en usedvanlig, tankevekkende historie, heller enn mye ny kultur. Jeg valgte boken Aldri alene av to grunner. Først og fremst har jeg lest en bok av forfatteren før, Reisen hjem, og jeg likte Lori Lansens skrivestil og fortellerevne. For det andre hadde jeg boken fra før. Min direkte kunnskap om Canada strakk seg ikke lenger enn til den gjentatte mobbingen i amerikanske serier, og to episoder av Cupcake girls (eller hva det nå heter) på TLC. Jeg hadde med andre ord mye å lære. Jeg vil gjenta igjen, at den kulturen det er vanskeligst å legge merke til eller beskrive, er sin egen og deretter en som likner. Altså ventet jeg at det vil bli litt av en utfordring å finne særkultur på disse 400 sidene. Men jeg var sikker på at jeg uansett ville få en hyggelig leseopplevelse.
Rose og Ruby er to søstre på 29 år, og sammen skriver de sin biografi. De har alltid vært sammen, og vil alltid være det, de er nemlig siamesiske tvillinger og er sammenvokst i hodet (craniopagus-tvillinger). I boken forteller de om sitt liv fra de var små, til hvordan livet er som 29 år gamle i byen Chatham i Canada. Vi blir kjent med deres fosterforeldre, tante Lovey og Onkel Stash, deres naboer og medelever, men også deres biologiske mor og hvordan de følelsesmessig håndterer det faktum at hun forlot dem. Vi blir også kjent med byen, og dens historie. Men mest av alt blir vi kjent med Rose og Ruby. Det er heller ikke nødvendigvis slik at dersom man kjenner den ene så kjenner man den andre. Dette kommer tydelig frem, ikke bare i form av at vi blir det fortalt, men søstrene skriver heller ingen kapitler sammen, de skriver hver sine kapitler slik at deres selvbiografi faktisk blir fortalt med begge deres stemmer. Videre får vi lese om hvordan de sammen lever sine egne liv, hver for seg, men sammen allikevel. Til tross for at man lett skulle kunne anta at boken i stor grad sirkler rundt det å være sammenvokste tvillinger, er sannheten en annen, for historien er spekket med så mye mer.
Dette er en noe stillferdig roman, men den beskriver kjærligheten og ømheten søstrene har for hverandre svært detaljrikt og vakkert. Den kan dog til tider være litt kjedelig da det ikke alltid hender stort, men jeg for min del setter også pris på rolige og fine romaner der målet ikke bare er at det skal skje så mye, men at man på en stille måte kan lese om betraktninger rundt livet, som i dette tilfellet også er to noe usedvanlig liv. Fortellerstemmen er så ekte og troverdig, at jeg flere ganger har vært i tvil på hvor vidt historien er sann eller ikke. Jeg må stadig minne meg på at forfatter Lori Lansens ikke er Rose. Det er Rose som er hovedforteller, men i ny og ne kommer et kapittel skrevet av Ruby, som ikke er like skrivekyndig som sin søster, og egentlig svært så annerledes. Det er rørende å lese om hvordan de skriver om de samme tingene, men fra to vidt forskjellige vinkler, og forsøker smått å gjette seg frem til hva den andre skriver. Boken er dessuten lagt opp på en spesiell måte. Det blir som en slags dagbok, der jentene forteller oss sine tanker, hva de har gjort i løpet av dagene, men hvor de også ser tilbake i tid og reflekterer over fortiden. Jeg føler at hele boken er svært intim, jeg føler at jeg blir fortalt direkte av jentene til enhver tid. Allikevel drømmer jeg meg i like stor grad bort i de små historiene de ønsker å formidle, som i en hvilken som helst annen roman. Jeg må innrømme at jeg selvfølgelig satt med mange spørsmål om det å være sammenvokst da jeg nettopp hadde åpnet boken. Jeg var også i tvil på om forfatter Lansens ville kunne skrive troverdig nok om jentenes situasjon, til at jeg ville få svar på mine mange spørsmål. Som sagt, så er hun så utrolig overbevisende at jeg fremdeles er skeptisk. Kan denne historien virkelig komme fra noens fantasi, og ikke være sann? Det var også svært interessant og opplysende å lese denne, jeg føler nå at jeg har større forståelse for sammenvokste tvillinger, og temaet er ikke altfor fjernt lenger. Til tross for alt boken har gitt meg, ble den aldri ferdig i mine øyne. Boken er satt sammen av mange historier fra jentenes liv, men jeg er ikke sikker på om jeg oppfattet historienes hensikt. De henger ikke sammen, og jeg føler at hvert fall noen av dem mangler sin misjon. Egentlig sitter jeg med en følelse av at jeg har lest mange usammenhengende små historier som svever rundt uten mål og mening. Men, på den andre siden, er vel dette mye likere livet enn man først skulle tro. Ikke alt som skjer i livet har et formål, og ikke alt fra livet er verdt å fortelle, og aller mest stemmer kanskje det faktum at ikke alle livets hendelser kan henge sammen i hverandre, eller oppfattes som oversiktlig. Livet er til tider kaotisk, og en bok bør da også kunne være kaotisk uten at det skal gå utover hverken kvalitet eller budskap, sant og si, dersom budskapet er tydelig nok, eller kanskje nettopp dersom det er en del av budskapet. Kanskje det er nettopp dette som får meg til å oppfatte boken som noe ekte.
Ruby er interessert i indianere da gården hun er vokst opp på ligger oppå et gammelt indianersamfunn. En lærer utrolig mye interessant om indianere gjennom å lese denne boken, og jeg forstår det slik at den gamle indianerkulturen har påvirket dagens Canada, hvert fall i noe grad. I boken snakkes også om hvordan noen er etterkommere av franskmenn, noen av briter, noen av indianere, og noen en blanding av alle de tre. Jeg får inntrykk av Canada som et rolig land med mye fin natur, gammel kulturarv, dog ikke den direkte canadiske kultur, heller en slags vag internalisering av en kultur som ikke lenger praktiseres, altså indianerkulturen. I tillegg er jentenes adoptivfar, onkel Stash innvandrer, og vi får dermed også høre historien om hvordan han som innvandrer fra Slovakia innrettet seg i og ble en del av det canadiske folk, og om hvordan Slovakere har et fellesskap i Canada, som så mange andre minoritetskulturer. Altså blir kultuforskjellene markert i større grad, og det er som om jeg selv skulle vært ny i landet. Ellers ble jeg bedre kjent med visse byer, og har generelt lært om hvordan det er å leve på landsbygda i Canada. Når jeg nå skal forsøke å se for meg Canada ser jeg store jorder, atskilte hus, men også storbyer som Toronto, med overveldende lys og mye bevegelse. Uansett virker Canada som et svært idyllisk land, noe forskjellig fra sitt naboland.
Alt i alt en tankevekkende og rørende roman om søskenkjærlighet, livet og døden. Den tar opp mange sårbare temaer som det å være annerledes, eller det å bli forlatt, og jeg føler at jeg nå har større innsikt i, og bedre forståelse for hvordan det er å virkelig vike fra allmennheten. Det som gjør denne boken bra er hvordan den skiller seg fra så mange andre historier, og åpner deg for et alternativt liv. Allikevel scorer den ikke høyest hos meg, kanskje litt fordi jeg sitter med en følelse av at jeg ikke ble ferdig med historien, og kanskje litt fordi romanens enkelhet kan bli noe kjedelig til tider.
Mitt eksemplar er gitt ut av Juritzen forlag AS i 2011, 2. opplag.
Verdensleseren 