Somalia, forelskelse og ære

Nå er det så alt for lenge siden sist, nesten 2 år! Og tiden har gått fort. Jeg har ikke greid å komme meg videre, og har forsøkt å lese tre ulike bøker av tre forskjellige forfattere, men har falt ut hver gang grunnet lange pauser, og at jeg rett og slett har hatt fokuset mitt på et annet sted. Men så kom jeg omsider over en annen forfatter, med en kort og innbydende roman, og jeg fant igjen motivasjonen og greide på nytt å sette pris på lesing. Jeg har aldri vært i Somalia, men jeg vet litt om landet likevel, som jeg har lært via venner og delvis også media. Somalia ligger helt øst i Afrika, og er den flotte spissen som stikker ut og kalles afrikas horn. Det er mye man kan si om Somalia, slik det er for alle land. De aller fleste har nok hørt om sultkatastrofene og borgerkrigen som har rukket og vart siden 1991, samt piratene langs kysten. Dessverre er det slik at boka jeg har valgt å lese, heller ikke retter et positivt lys mot landet. Jacayl er kjærlighet på Somali skrevet av norsk-somaliske (jeg støtter ikke bruk av bindestreksidentitet, men la gå denne gang, da det er slik hun står beskrevet) Amal Aden var boka som satte i gang prosjektet på nytt.

Sara er en forelsket tenåring, som vanlig er for tenåringer. Forskjellen er at Sara bor i Burco, og der kan man ikke agere på forelskelsen. Hun vil ikke helt innrømme det for seg selv, men hun legger ekstra merke til Mustafa fra koranskolen, og han går litt ekstra sakte forbi henne. Begge er klare over den andres ekstra oppmerksomhet, men de kan knapt snakke med hverandre da forelskelsen ikke kan bli oppdaget av noen. Hun vet allerede på forhånd at hun ikke under noen omstendig kan få lov av sin mor til å gifte seg med han. Selv kommer hun fra en rik familie med far som jobber i USA, mens Mustafa er fattig, fra en annen klan og kan bare smykke seg med tittelen muhaafid, assistent, på koranskolen. Til tross for at det bringer med seg ære og betyr at han er flink, er det ikke tilstrekkelig for moren til Sara. Hennes forelskelse blir oppdaget av kusina, Maryan, som oppfordrer henne til å ta det første skrittet mot Mustafa. I tillegg vet jo Sara at foreldrene til hennes venninne, Bilan, stakk av sammen for å gifte seg, for og så komme tilbake og leve resten av livet sammen. Så det er jo mulig.

Det første som tar meg i denne boken, er språket. Det er så enkelt og klart at det skal godt gjøres og ikke ta til seg hvert eneste ord og derunder også hver eneste underliggende mening. Du får med deg alt. Språket er krystallklart og forekommer meg nakent og avstrippet, i motsetning til et svært kunstnerisk og poetisk språk. Likevel fremstår språket som kunstnerisk, men da heller på en slik måte at du blir fanget av tydelige setninger som besitter en dyp betydning. Det er nok av flotte setninger som setter seg fast i hodet mitt, slik som: «Hos andre kunne stemmen og øynene noen ganger si forskjellige ting, men hos Mustafa sa de det samme.» Man blir presentert for karakterene en og en, og man blir tilstrekkelig kjent med alle. Historien er skrevet på en slik måte at man føler med Sara i stor grad. Et eksempel er at hun ikke kjenner faren sin, utover et par setninger hun har hørt fra sin mor. På samme måte sitter jeg igjen og kan ikke si stort om hennes far jeg heller. Når hun omsider møter han for første gang siden hun var baby, kan vi som lesere kjenne på hvor fremmed han er og virkelig føle det Sara må føle. Dette gjelder alle karakterene i romanen. De man blir mest kjent med i boka, er simpelthen de Sara kjenner best også. Det er altså en brilliant måte å presentere persongalleriet på. Jeg må bare legge til at boka gjerne kunne vart lenger, og tatt for seg enda flere temaer og enda mer av Saras liv, og det ville jeg nok ikke ha ønsket dersom den traff dårlig.

Kjærlighet er for de uten skam, sies det i boka. Det er mye som for meg virker helt unaturlig, men som jeg vet er realiteten for mange. Denne boka belyser virkelig den umulige kjærlighet, som jo egentlig ikke er geografisk betinget, vi kan finne det hvor som helst, også i dag. Vi blir kjent med to tenåringer, som på grunn av ytre faktorer, må legge lokk på hele forelskelsen, og muligens også ekte kjærlighet. Det er store temaer som kan knyttes til kultur som taes opp. Dette med klaner for eksempel, som jo også er årsaken til borgerkrigene. Men også småplukk fra kulturen skinner gjennom her og der. som khat-tyggerne, bruken av tjenestepiker eller mangotrærne. Men viktigst av alt er de store og alvorlige temaene, som er hovedfokuset til Amal Aden gjennom romanen. Vi ser på det gjennom Saras noe barnlige øyne, og fremstillingen blir dermed nær og til tider også naiv. Vi følger hennes tanker gjennom og om en uskyldig forelskelse, gjennom kjærlighet, omskjæring, sying av kvinners underliv og følgene av et skamfullt svangerskap. I romanen blir vi godt presentert for den somaliske kultur, og jeg har lært mye, til tross for at det denne gangen ikke var ny kunnskap jeg satt med, men heller en følelse av å ha opplevd noe nytt: som hete torg med salgsboder. Eller hemmelige skoger som ungdommene oppsøker i natten. Eller elektrisiteten som forsvinner i kvelden. troen på islam er tilstede, og Sara leser ofte i koranen og har mye dårlig samvittighet overfor Gud. Hun har også på seg sjal, men jeg føler det blir feil å si at religion er et av hovedtemaene i denne romanen, selv om det er tydelig at hun er muslim og at islam har innprentet mye i hennes tanker og tro.

Alt i alt syns jeg boken ga meg mye. Jeg har lært mye, og jeg har de siste dagene tenkt mang en gang på viktigere temaer enn jeg til vanlig gjør. Den tar opp mange viktige temaer, som ikke kan få nok oppmerksomhet før de ikke lenger er problemer.

Mitt eksempler er lånt av appen eBokBib, gjennom deichmanske bibliotek.

Reklame

Dominica, barneforfattere og slangekonger

Øyen i Karbia som ligger plassert i perlerekken som strekker seg fra nord- til sør-Amerika, ble i 1493 oppdaget av Colombus, på en søndag, derav navnet Dominica. (søndag på latin) Min kjennskap til øya er minimal. Ikke for at jeg ikke har hørt om landet før, da jeg reiste til Dominikanske Republikk, trodde jeg faktisk at disse øyene var en og samme øy, bare med et offisielt navn og en forkortelse. Dette trodde jeg faktisk en god stund. Jeg har heldigvis med tanke på dette prosjektet forstått at jeg tok ganske så feil. For denne øya er ikke bare mindre, den innehar selvfølgelig også sin egne unike kultur. Det var faktisk ikke mangel på litteratur herfra, som det ofte er i små stater, og jeg kunne ha valgt en roman. I stedet for følte jeg at jeg trengte litt barnlig innflytelse og estetiske uttrykk. Valget falt derfor på The snake king of the Kilanago skrevet av sjette klasse på Atkinson School i Dominica. I denne fargerike boken har de skrevet ned en gammel myte fra deres tradisjoner.

Alle kulturer har vært på et stadie der muntlig tradisjon står sterkest i litteraturen, om ikke helt alene. Alle nedskrevne myter baseres jo på historiefortellingen rundt bålene og eventyrene fortalt til barna før leggetid, og legender som alle kulturens medlemmer kjenner til godt, og denne er en av de mange, mange muntlige fortellingene som til slutt er blitt skrevet ned. Den er skrevet ved hjelp av barnas kunnskap om myten som er blitt dem fortalt, og de har, i følge lærerinnen også brukt deres egne fantasier. I tillegg har de også sett til Yet We Survive som handler om samme myte, og har brukt denne bokens illustrasjoner. Denne myten forklarer skapelsen av steintrappen som ligger på øya, kalt «L’Escalier tête chien» som på kreolsk betyr slangetrappen. Den går opp av vannet og fortsetter opp i fjellandskapet.

Denne myten handler kort og godt om fiskenes opprinnelse,  deriblant også havslangen, Bakwa. Han blir så kongen over Kilanagofolket, og fungerer nærmest sagt som en gud, som innfrir ønsker og beskytter. En dag dukker det opp «gigantiske fisker» (skip), og jeg regner med at dette er Colombus og hans menn, i det de oppdager øya. En krig bryter ut og Kilanagofolket og Bakwa samarbeider for å beskytte Dominica. Når krigen tar en ende gjemmer Bakwa seg i hulen på toppen av fjellet, og der sitter han ennå, og vil ikke komme ut før han kommer ut igjen.

(Jeg beklager for at jeg her røper hele handlingen, men så vidt meg bekjent er ikke myter den sjanger hvor spoilere ødelegger for opplevelsen, bare tenk på hvordan grekerne og romerne nesten utelukkende skrev om (både dikt og skuespill) kjente historier om helter og guder!)

Boka er nokså kort, og den ble alt for fort lest ferdig. Allikevel ble jeg sittende lenge, (kanskje til og med litt for lenge) med å bla gjennom alle sidene om og om igjen, å la være er vanskelig når bildene alene kunne ha fortalt historien. Skriften i boken er leken og er et virkemiddel i seg selv. Opphavssagnet blir som levende mens en leser, da både bildene og den fargerike teksten jobber sammen om å skape en morsom opplevelse, kanskje mest for barn, men jeg syns at man alltid kan få et spesielt innblikk i en viss kultur og dens litteratur ved å lese slike myter. Det er jo tross alt basert på et tidlig stadium i utviklingen til en viss gruppe mennesker. Denne myten, for de som er videre interessert, går under kategorien etiologisk myte, der mytens funksjon er å forklare naturfenomener, som for eksempel denne distinkte fjelltrappen.

Dette var en hyggelig leveopplevelse, med mye farger og en unik innsikt i kulturen til kilanagofolket, som er navn på de første menneskene som bosatte seg på Dominica. Denne kan enhver komme seg gjennom på under en time, og den tar opp ikke bare viktige emner, men også noen svært tankevekkende som kan føre deg til både refleksjon over deg selv og ditt liv, og i tillegg over verdensproblemer som krig, kolonisering og samarbeid. Denne lille, men store historien kan få deg til å åpne øynene og se deg omkring – på en enkel måte. Jeg anbefaler denne, til barn som til voksne.

Mitt eksemplar ble gitt ut av Papillote Press and Atkinsom School, Commonwealth of Dominica i 2010.

Kasakhstan, nomade og den røde armé

Kasakhstan er enda et land jeg har liten kunnskap om. Landet ligger i Asia, klemt mellom Russland, Kina, Usbekistan og Kirgistan. Man kan enkelt si at Kasakhstan ikke er kjent for sin litteratur, men jeg var så heldig og ramlet over en bok som beskriver nomadenes skjebne under Stalin. Dette er altså et memoar, og jeg, uten noen form for forkunnskap, gledet meg til å legge ut på neste reise etter en god pause. Boken heter The silent steppe, og er skrevet av forfatteren, læreren, soldaten og nomaden Mukhamet Shayakhmetov.

Vi blir brakt med til starten av den russiske revolusjon, hvor vi blir kjent med forfatteren som barn, hans familie, hans hverdag og hans klan. Ordet Kulak er ofte nevnt i boken, og smått begynner historietimene å demre i hodet mitt, om Stalin, den russiske revolusjon og vanskelighetene som kom med forandringene under revolusjonen. Forfatter Shayakhmetov skriver detaljert og spennende om sin egen nomadegruppe, hva de gikk gjennom, hva de gjorde, og hva de burde gjort. Skildringene er ofte voldsomme, og jeg kunne kjenne smerten i ryggraden og en forferdelig fornemmelse av hva som ventet på den neste siden. Til tross for at boken er dokumentarisk, blir jeg revet med, kanskje også noe fordi jeg er veldig glad i historie. Mye er også fremmed for meg, da jeg må innrømme at jeg ikke akkurat var forberedt på denne historiske beskrivelsen av nomadene i Kasakhstan. Det tok derfor litt tid før jeg fikk satt meg ordentlig inn i handlingen, men fascinert var jeg hele tiden. Før vi vet ordet av det, blir vi brakt videre til Kasakhstans innlemmelse i Sovjetunionen og de brutale følgene av dette, for eksempel den landsomdekkende hungersnøden som tok form på grunn av kollektivgårdene. Vi kommer også borti gulagleirene og til slutt skildres soldaters liv i den røde armé i 2 verdenskrig.

Vi får lese om forfatterens oppvekst i en gruppe nomader, og om kulturen innad gruppen. Vi følger han og hans klan i mange år, gjennom de store endringene som sovjetunionen fikk gjennom, og hvordan dette i stor grad påvirket nomadene. Ikke minst får vi også lære om hvordan de nye lovene ble misbrukt og da også hvordan noe som i utgangspunktet skulle gagne befolkningen, fort førte til frykt og hat. Blant annet turte man ikke lenger gifte seg, etter innføringen av loven om at det ikke lenger var lov å kjøpe bruder. Ofte ville de med autoritet da avbryte bryllupet og påstå at penger hadde byttet hender, uavhengig om dette var realiteten. Da ble både brudgom og fedre straffet med fengsel. Det var også mange problemer med nomadelivet i Sovjet, man måtte blant annet betale skatt i form av korn. Ofte ble det problematisk for nomadene, da de ikke i utgangspunktet hadde korn. Derfor får vi lese mye om hvordan nomadene ble tvunget inn i kollektivgårder, og hvordan de store endringene ble håndtert.

Når man så absolutt ikke kjenner til en kultur, skal det heller ikke så mye til for å lære noe nytt om den. Denne boken var rett og slett proppet full av nomadekulturen i Kasakhstan, tidlig på 1900-tallet. Det finnes ikke grenser for hvor mye jeg har lært av å lese denne. Ikke bare om mat, folk og religion, men også skikker. Flyttemønsteret var spesielt interessant, da dette også innebar andre klaner. For ofte møttes de forskjellige klanene, de besøkte hverandre, på for eksempel høst-stoppestedet. Visste dere at nomadene var muslimer og hadde med seg en mullah i klanen? Eller at i Sovjet kunne det ta 1 år før nyheter om nye lover og store hendelsen nådde de områdene uten telefon, postforbindelser og radio? Eller at det var vanlig å ha kameler i Kasakhstan? Det visste ikke jeg, og om dette interesserer deg, er denne boken noe for deg. Nomadenes største problem, under omveltningene til kommunismen, var skatt. Ofte hadde de mange dyr, og ble derfor ansett som rike av staten. Derfor måtte de også oppdrive store mengder korn, som var skattemiddel. Dette prøvde mange nomader først å kjøpe og så gi videre, men det endte som regel opp med at de måtte selge alt de eide og til slutt gikk helt konkurs. Utveien var derimot å rømme til Kina, som med glede tok i mot nomadene, og til og med ga dem 3 år uten noen skatt. Noe jeg ble mest overrasket av, var hvordan Kasakhstanere slet under Stalin, om hvordan sult tok liv av mange, og hvordan mat plutselig ble den aller mest tidsoppslukende bekymringen for hele befolkningen. Totalt sett ble jeg litt overrumplet av denne sterke skildringen, for jeg kunne aldri ha gjettet hvor ille det faktisk var. Slike personlige skildringer, gjør historiefaget levende – naturligvis mer enn den beste historielærer kan oppdrive. I tillegg kan jeg ikke påstå å ha hørt noenting om hverken Kasakhstan eller nomadene der, utenom i denne boken. Altså kan jeg tørre å påstå at deres historie nesten er glemt. (i alle fall i historiefaget i Norge). Videre i forfatterens liv gjenopplever vi hvordan Kasakhstan ble en del av sovjet, og ikke minst hungersnøden som videre tok over en hver kasakhstaners liv. Vi får også lære om deres deltakelse i 2 verdenskrig, og der følger det flere, om ikke sterkere skildringer av krigens gru og angst blant soldatene i den røde armé som også kunne bli oppfattet som en fiende mot soldatene selv, om de forsøkte å stikke av fra kampene ble de skutt av den første som så det.

Alt i alt en utrolig lærerik bok, med mye fakta, men til tross for at det er en dokumentarisk bok, føles den fort som en roman. Enhver med snev av interesse av kommunismen i Sovjet, burde anse denne som en gullgruve.

Mitt eksemplar er på engelsk, gitt ut av Stacey International i 2006.

Argentina, Mengele og dukker

Jeg har allerede fått et inntrykk av Argentina etter at jeg leste Det usynlige fjellet, men ville jo selvfølgelig også lese noe av en argentinsk forfatter. Det var ikke bare, bare å finne litteratur herfra, spesielt oversatt til norsk, her fant jeg faktisk bare boken jeg endte opp med. Den er nok ikke så argentinsk som jeg skulle ha ønsket, den handler om Mengele og hans eksil i Argentina. Forfatteren av boka, Lucía Puenzo, skriver om både myter og sannheter rundt Mengeles opphold i hennes hjemland. Boka heter Wakolda. Jeg har alltid lurt på hvorfor så mange nazister flyttet til Latin-Amerika i eksil, og fant boken både grotesk og tabu, men også noe interessant. Boken er forøvrig også filmatisert.

Vi følger Mengeles møte med en familie i Argentina, og han fascineres av deres noe ariske utseende, til tross for at de ikke er helt perfekte i hans øyne. Jenta på 12 år, Lillith, er for lav og har uproposjonerte lemmer, faren er for fet og moren ser noe jødisk ut. Sønnene i familien, er derimot perfekte; de er høye og lyse. Han fascineres så mye av jenta, og finner det merkverdig at han tennes av en jente med så mange feil. Vi følger hans tanker rundt raserenhet og hans eksperimenter på utryddelsesleirene. Han ønsker å følge med familien på turen sørover, og de begynner å tilbringe tid med hverandre, da Lillith finner Mengele, eller som han i Argentina kaller seg, José, ufattelig interessant og spennende. Dette er den (for det meste) sanne historien om hvordan Mengele bodde hos en Argentinsk familie i 1960.

Det er stadig snakk om raserenhet i boken, og Mengele nesten gransker hvert et menneske på hans vei, for å se for seg deres stamfedre og kategorisere menneskene i raser. Boken er i mine øyne svært kontroversiell og tar opp temaer jeg anser som groteske og som jeg vil tørre å påstå er blitt ganske så tabubelagt etter 2. verdenskrig. Jeg skremmes av hans tanker og handlinger, og boken gir en uhyggelig stemning. Men det er også interessant å lese om noe «ulovlig», en ærlig beretning og nazisme og rasisme. Hans synspunkter og meninger er så tabu at jeg ikke visste det var mulig å oppdrive slike forferdelige tanker. Jeg ble forbløffet, frustrert og ikke minst kvalm, mer enn én gang. Boken er ikke helt sann. Den er en kombinasjon av fakta og myter rundt Mengeles eksil i Argentina, men vi kan jo ikke vite. Kanskje er den mer sann enn usann, kanskje ikke. Det er uansett et dristig tema, som jeg tror verden kan ha godt av å lese, ikke fordi vi trenger slik litteratur, men fordi vi trenger å huske det forferdelige også, så vi i større grad kan sette pris på mangfoldet vi i dag opplever, uten videre store opprør og problemer. Dukker brukes i denne boken som et virkemiddel, og det løfter boken opp, blant annet da Lillith sin dukke, Herlitzka og en fattigjentes dukke, Wakolda, symboliserer ren og uren rase i Mengeles øyne.  Herlitzka er den fullkomne avbildningen av en baby, mens Wakolda blir omtalt som deformert.

Det er så mye som stjeler oppmerksomhet i denne boken, at det er vanskelig å se etter ting ved det kulturelle aspektet. Men det skinner noe gjennom, uansett. Som Yerba Mate, som jeg mens jeg leste boken drakk til ære for den dristige forfatteren. Jeg har også lært litt om geografien i Argentina, blant annet at halve landet består av ørken. En blir også vitne til det rolige landsbylivet i Patagonia, der innbyggerne levde avskilt fra omverdenen, og Europa er så langt unna at andre verdenskrig og Tyskland ikke er av noen interesse, noe som også forklarer hvordan mange krigsettersøkte tyskere søkte eksil i Sør-Amerika. Vi får også lese om konsentrasjonsleirene som var satt opp i Argentina for Indianere, sent på 1800-tallet.

Alt i alt både likte og hatet jeg boken. Den var forferdelig og unødvendig, men også spennende og forbudt. Det var også absolutt interessant å se inn i et barbarisk hode, selv om jeg fremdeles vemmes av flere av tankereferatene.

Mitt eksemplar er en e-bok gitt ut av Gyldendal.

Bangladesh, barnet og skadefryden

Bangladesh ligger i Asia og er nabolandet til blant annet India. Jeg visste ikke stort mer om Bangladesh, men forventet tross alt en bok om kvinner om kvinnens stilling i samfunnet, da boken er utgitt av the Feminine Press. Altså gikk jeg ut i fra at Bangladesh er et land der likestillingen ennå ikke har trådt ordentlig i kraft, eller kanskje ikke i det hele tatt. Jeg valgte boken Revenge av Taslima Nasrin, ikke bare på grunn av det flotte omslaget eller den interessante tittelen, men også fordi jeg som kvinne, er nysgjerrig på kvinners stilling rundt om i verden, også i Bangladesh.

Vi blir kastet inn i en helt ordinær, eller kanskje ikke så ordinær, dag i hovedpersonens liv, som svigerdatter i storfamiliens bolig. Hun har nettopp funnet ut at hun er gravid, og er ikke i toppform. Det forventes av henne, som svigerdatter uten barn, å følge tradisjonene, ved å lage alle måltider og rydde med hodet tildekket. Hun forsøker å fortelle mannen sin, og forventer at han skal bli glad, men han bryr seg ikke stort og svarer henne ikke etter å ha hørt den store nyheten. Hun som hadde giftet seg av kjærlighet! Hun hadde forestilt seg et ganske så annet liv, men mannen blir en helt annen etter ekteskapet, og hans brå endring overrasker henne stort. For hva er vel poenget med å prøve å være romantisk og hyggelig mot sin kone når hun uansett bærer plikter – både på kjøkkenet og i senga? Bokens heltinne prøver desperat å vinne sin mann tilbake, å få han slik han var før ekteskapet tok til, til hun gir opp og finner andre ting å sysle med…

Dette er en fabel, og Nasrin skriver på en måte som fenger leseren, og belyser viktige temaer som likestilling og kvinners rettigheter. Dette er en roman om en kvinne som tar hevn på vegne av alle undertrykte kvinner, og jeg sitter med en følelse av skadefryd mens jeg leser, med tanke på hvor mange kvinner som akkurat nå, i dette sekund, opplever undertrykkelse. Det står i introen at originaltittelen ikke helt er det samme ordet som «revenge» eller «hevn». Ordets betydning ligger midt mellom hevn og som fortjent, og jeg syns ikke boken kunne hatt en bedre tittel. Jeg koste meg og jublet for kvinnen som krevde sin rett, i det små. Jeg skal ikke si for mye til tross for at det kribler i fingrene, i frykt for å ødelegge lesefryden for noen andre som vil lese den. Allikevel var den også sår, og tok for seg en bengalsk kvinnes utfordringer, både i livet og i hverdagen. Den beskriver hvordan mange kvinner forventes å være underdanige og en eiendel, og viser hvor absurd det på mange måter har blitt når den tradisjonelle livsførselen og den moderne møtes.

Kulturen hopper opp av boken og slår meg i trynet med en gang jeg åpner den. Kvinnenes stilling blir fra begynnelsen omtalt, og jeg vil tro at Nasrin bruker romanen for å kritisere de Bengalske tradisjonene. Ja, det er blitt en allmenn rettighet å studere, men når en kvinne ikke kan bruke studiene sine på annet enn matlaging, rydding og reproduksjon har vel verdenen kanskje ikke ennå oppnådd likestilling i praksis, bare på papiret. Det er flere kvinner i studier, men vi har bare tatt i betraktning hva en god utdanning kan føre til. Altså sitter det mange kvinner i for eksempel Bangladesh med en formidabel utdanning og evner ethvert samfunn kan ha nytte av, og blir av sine ektemenn og svigerfamilier holdt nede til å fungere som hele familiens tjener. Kulturen fremstilt i boken kan i den vestlige verdenen oppfattes som svært tradisjonell, et eksempel er at for å bli ansett som en god kone bør man alltid holde seg hjemme, ute av synet fra naboer og forbipasserende. Mennene skal alltid spise først, slik at de blir mette, og kvinnene spiser restene sammen etterpå. En kvinne vil heller tvile på seg selv enn sin mann, og hun bør aldri omtale mannen sin med hans fornavn i andres påsyn. Allikevel viser romanen også den motsatte siden den tradisjonelle, nemlig kvinner som opptrer som menn i samfunnet, som er likestilt. Jeg får inntrykk av at det finnes minst like mange undertrykte kvinner som moderne, (dog etter vestlig standard), det kommer helt an på familiene de har giftet seg inn i, eller som de kommer fra. Ikke bare får jeg inntrykk av kvinnens stilling, men også både kjente og ukjente matretter, klesdrakter og normer i samfunnet som forlovelse og vennskap.

Alt i alt syns jeg boken var fortreffelig, både viktig med tanke på kvinnens stilling, men handlingen alene var utrolig. Romanen er dels morsom og dels alvorlig, en flott kombinasjon. Allikevel var historien noe tynn, romanen omhandlet ikke så mye jeg gjerne skulle ha ønsket. Jeg hadde satt pris på å få vite enda litt mer, for historien tok meg virkelig fra første sekund.Den var morsom, interessant og tankevekkende. Jeg kjedet meg ikke et sekund.

Mitt eksemplar er gitt ut i 2010 av the Feminist Press.

Russland, ekteskap og tap

Anna Karenina av Lev Tolstoj, er kanskje et noe åpenbart valg for Russland. Jeg hadde litt problemer med å bestemme meg for om jeg skulle lese denne, eller finne en bok av nyere dato. Jeg gikk allikevel for klassikeren av den enkle grunn at det er en bok som må leses, og at den har stått og fristet meg i hyllen en stund. Jeg har lenge ønsket å lese den, men kanskje var jeg ikke tøff nok. Boken er ganske så tykk med sine nesten 1000 sider, og derfor også ganske så skummel – rett og slett. Jeg var også usikker på om Russland regnes som et europeisk land eller et asiatisk, men etter et kjapt møte med Google fant jeg altså ut at Russland ligger i begge kontinenter, delt av fjellkjeden, men regnes allikevel som europeisk.

Denne klassikeren starter med å introdusere leseren for ekteparet Stiva og Dolly,og man blir videre kjent med de to og deres familie og omgangskrets, inkludert Anna Karenina, Kitty, Levin, Vronskij, og mange flere. Vi følger så Russlands sosietet på 1800-tallet, og nøkkelpersonenes drama, svik, bedrag og forelskelser. I en tid da skilsmisse ikke er sosialt akseptabelt og der det viktigste for overklassen er å opprettholde fasaden, byr det på problemer når det oppstår et uventet og ødeleggende kjærlighetsforhold mellom Anna Karenina og Grev Vronskij. Problemet synes å påvirke alle involverte parter, både i negativ og positiv forstand. Vi ser på hvordan ulike kjærlighetsforhold utspilte seg, via lykkelige ekteskap, ulykkelige ekteskap, ungkarer som ikke lenger kan elske fordi deres første kjærlighet døde, kvinner som er alene og ønsker så sterkt et frieri, nyforelskede og forhold med utroskap. I tillegg diskuteres mange eksistensielle spørsmål, som «hvem er jeg» og «eksisterer det virkelig en gud?»

Tolstoj skriver fremragende, det er ikke uten grunn at dette er en klassiker, og jeg blir stadig bergtatt av vakre skildringer og ømme, ærlige tanker og resonnementer. Vi følger ikke én spesifikk person, men ser og følger derimot med på alle nøkkelpersoner. Tolstoj skriver på en altseende måte; dersom det er en samtale mellom to personer, hører vi gjerne begges tanker. Noen ganger føler jeg at hendelser kan bli noe langtrukne, og jeg har da problemer med å henge med. Dette kan være fordi jeg ikke har interesse for temaer som taes opp, som for eksempel landbruk. Det er begrenset hvor lenge jeg kan lese om at gresset slås før jeg svirrer bort i andre tanker. Allikevel vil jeg påpeke at de største historiene er vakre og intrikate, og jeg syns det er verdt å lese seg gjennom de noe ensidige sidene av romanen for å kunne sluke historiene. Da Tolstoj inkluderer såpass mange karakterer og disse i tillegg omtales på tre-fire forskjellige måter, var jeg nødt til å lage et familietre og notere alles navn og stillinger for å virkelig forstå boken. Tolstoj bringer det stygge og ærlige i menneskene frem; sjalusien, hevngjerrigheten, og klarer å formidle hvordan mennesker rettferdiggjør og rasjonaliserer umoralske handlinger. Siden karakterene har tydelige mangler ved seg, forekommer de på et vis også som mer ekte, jeg tror på at disse karakterene lever, har levd, og jeg tror på hver minste lille detalj som nevnes. Dette er en kjærlighetshistorie, men kanskje ikke i den forstand man i dag kanskje forventer at en kjærlighetshistorie skal være. Det virker som om Tolstoj ønsket å vise konsekvensene av å bryte samfunnsnormene, å straffe kvinnen som opptrådte umoralsk. Man får ikke inntrykk av at Anna Karenina i det hele tatt ser noe positivt med affæren, hun avskyr den i like stor grad som sin mann. Allikevel fortsetter hun å utvikle forholdet, til det når kokepunktet, og hun opplever de harde konsekvensene for en kvinne som ikke fulgte reglene. Det virker også som om forfatteren bruker romanen som et verktøy for å spre sine meninger angående ulike foreliggener; deriblant jordbrukens utvikling samt andre sentrale spørsmål på 1800-tallet, som allmenn skolegang , religion og generell modernisering av samfunnet.

Mye av det man leser om må ha vært svært dagsaktuelle temaer da boken ble skrevet, naturligvis, og forfatteren diskuterer og kritiserer temaer som elektrisitet, politikk, økonomi, religion, kvinnens stilling og det generelle samfunnet. Allikevel inneholder romanen veldig mange elementer som i dag også kan anses som aktuelle, alle de menneskelige driftene er fremdeles i behold. Slik som at mennesker har de samme behovene i dag uavhengig av hvor på jorden vi befinner oss og i hvilken religion og kultur vi er oppdratt i, vil dette også gjelde uavhengig av hvilken tid vi lever. Vi mennesker har alltid elsket, hatet, vært misunnelige og motløse, vi har alltid vært på jakt etter det uoppnåelige og aldri kunnet ta til takke med det vi har. Det er forsåvidt også derfor vi har utviklet oss, vi leter stadig etter metoder for å gjøre arbeid og fritid lettere, ved for eksempel elektrisk lys og gårdsbruksmaskiner. Det var veldig interessant å lese en bok som var skrevet på 1800-tallet; å kikke inn i noe som ikke lenger eksisterer, og se de mange likheter, de få forskjeller. Det er ikke mye kultur jeg legger merke til, da det jeg først og fremst legger merke til er forskjellene i tiden. Altså kan jeg ikke vite hva som er kultur fremdeles i dag, og hva som var annerledes fordi boken var gitt ut på 1800-tallet. Uansett var nesten alle elementer av betydning i boken også gjeldende for i dag, like aktuelle og sanne.

Alt i alt en spennende reise inn i fortidens Russland med mye lærdom og mye historie.

Mitt eksemplar er gitt ut av Gyldendal i 2013.

Uruguay, slektshistorie og politiske opprør

Uruguay ligger godt til, sør for Brasil og med Atlanterhavet i øst og sør, og Argentina i vest. Landet er det mest vellykkede i Sør-Amerika, til tross for en røff historie, der landet ble slengt frem og tilbake mellom koloniherrer; først Spania, så Portugal på grunn av Spanias store krakk etter Napoleonskrigen, og landet ble innlemmet i Brasil. De fikk imidlertid etter få år sin frihet, som førte til et blodig århundre med store politiske konflikter. Uruguay hadde så en periode med fred og velstand til 1950, og uroen førte til militærkupp, som brakte med seg mye ondt. I 1985 oppnådde landet sin endelige frihet, og fikk en folkevalgt president for første gang på lenge. Jeg startet med lite kunnskap, jeg kunne ikke engang skille mellom Paraguay og Uruguay, så jeg søkte derfor etter en roman som rommet mye historie, uten å måtte lese en dokumentar. Jeg valgte denne boken fordi den lokket med flere hundre års tidsspenn, magisk realisme og en omfattende historie, både landets og menneskenes. Boken er skrevet av Carolina De Robertis og heter Det usynlige fjellet.

Pajarita blir kalt landsbyens mirakel da hun som baby blir borte midt på natten, og på mystisk vis klarer å overleve alene i flere måneder, for å så dukke opp høyt, høyt i et tre som er umulig å klatre opp i. Hun gifter seg med den italienske immigranten Ignazio, og flytter med han til hovedstaden Montevideo, med brolagte veier og et noe kaldere klima. Hennes liv blir kanskje ikke så lett hun kanskje ville ha ønsket, men hun utvikler en utrolig styrke. Hun føder så en datter, Eva, som vi videre følger, også gjennom harde stunder og fortvilelse, men også gjennom hennes lykkeligere stunder. Eva gifter seg og får en datter, Salóme. Salomé blir ikke noe mindre bemerkelsesverdig enn sin mor og bestemor, og vi følger hennes liv som opprører. Fellesnevneren for disse kvinnene er en unik styrke og ferdighet. Alle er eksepsjonelt gode på hvert sitt område. Pajarita er en urtekjenner og brødfør sine barn ved å bli byens urtemedisinerer. Eva har ordene i sin makt, og bruker dem for hva det er verdt, hun er en sann poet. Salomé tar del i Sør-Amerikas revolusjon og er svært politisk aktiv i Tupamaros-geriljaen, den nasjonale frigjøringsarméen, inspirert av Ernesto «Che» Guevara og kommunismen.

Boken er på et vis bygget opp på en måte som likner veldig Åndenes hus av Isabel Allende, der vi også fulgte tre generasjoner kvinner, og så på landets historie gjennom deres øyne og liv. Forskjellen blir at her følger vi også store deler av kontinentet, og får et større overblikk av situasjonen.

Romanen foregår på tvers av generasjoner, og på tvers av landegrenser, og tar for seg flere viktige politiske omveltninger i latin-amerika, deriblant opprøret i Brasil, omveltningene i Argentina og økonomiske problemer og revolusjon i Uruguay. Vi blir gjennom ulike karakterer i forskjellige land kjent med de forskjellige ideologiene som gjaldt i Sør-Amerika fra 1800-tallet og frem til i dag. Siden vi følger kvinnene i tre generasjoner rommer boken mye lærdom, som spenner over 300 år, da vi også blir satt inn i familiens tidligere historie, også før bokens historie begynner. I romanen blir vi ordentlig kjent med alle nøkkelpersoner, og vi lærer om deres forfedre, og følger dem gjennom mange år. De Robertis har en fantastisk formidlingsevne, og hun beskriver menneskets drifter, behov og følelser så sterkt at jeg føler at jeg mottar erfaringer jeg aldri selv har tillagt meg. I tillegg er historien så episk at det kun var for nød jeg motvillig gikk med på å lukke boken og rive meg løs fra dette fantastiske univers jeg følte jeg var blitt en del av. Allikevel virker noen av karakterene noe overfladisk da det er relativt mange navn vi presenteres for, jeg måtte tegne familietre i starten for å henge med. Noen karakterer virker så ekte som om de skulle ha stått rett foran meg og pustet inn den samme luften, mens andre er lite troverdige og uten særpreg. Uansett, om det ikke hadde vært for at jeg konsekvent har brukt tre ord i tittelen, ville denne ha vært ekstremt mye lenger, da romanen rommer innmari mye interessant.

Det er så mye lærdom – så mye historie, at det er vanskelig å dra ut et par eksempler. Jeg blir mildt sagt brakt med til et helt nytt land med duften av urter og smaken av yerba mate på tunga, og følelsen av sjøbrisens kjærlige strøk over håret. Jeg følte oppriktig at jeg kunne flykte til et nytt sted, bare ved å åpne boken å la øynene gli over ordene som så vakkert beskrev hver minste detalj. Jeg ble som leser presentert for ulike syn på ikke bare politikk, men også synet på naboland, deres historie og deres politikk. Men mest av alt lå fokuset på Uruguay, naturlig nok. Dersom jeg skal peke på noe spesifikt angående Uruguay i denne boken, blir det historien. Ikke bare Uruguay sin historie om demokrati og opprør, men også hele Sør-Amerikas komplekse og intrikate historie når det kommer til politikk. Vanligvis vil jeg si at for mye politikk i en bok vil ødelegge følelsen av en roman, men noen ganger finner vi et unntak som ikke bare får deg til å leve deg inn i politiske situasjoner fra forrige århundre, men som også lærer deg noe som er verdt å vite. Jeg har lært enormt mye om revolusjonen i Uruguay på 60- og 70-tallet, og har funnet hver minste detalj svært interessant. Jeg syns at de politiske omveltningene i Sør-Amerika er utrolige spennende, og noe jeg helt sikkert kommer til å sette meg mer inn i i nærmere fremtid. (Ikke for å generalisere, men jeg har også lagt merke til et fellestrekk i de latin-amerikanske bøkene jeg har lest, alle menn er utro mot sin kone. Jeg lurer på om dette er normen i Latin-Amerika, eller om Latin-amerikanske forfattere finner utroskap og bedrageri spesielt interessant.)

Alt i alt føler jeg at boken er en slags Uruguyansk versjon av åndenes hus, med mindre magi og mer historie. Men den mistet ikke, hvert fall ikke for min del, hverken spenning eller opplevelse, da det er snakk noen helt forskjellige mennesker, med sine helt unike historier og et annet land. Altså kan jeg vel konkludere med at bøkene likner på oppbygningen og konseptet, ikke nødvendigvis innholdet. Dersom du har så mye som et fnugg av nysgjerrighet for Uruguay, Yerba mate eller generasjonsfortellinger syns jeg du skal gi boken en sjanse, for det er virkelig en opplevelse det ikke er verdt å la passere.

Mitt eksemplar er gitt ut av Schibsted Forlag AS i 2010, 4. opplag, 2012.

Mikronesia, folkeeventyr og øylivet

Mikronesia er en liten øy i stillehavet, og er egentlig navnet på en øygruppe bestående av flere enkeltstater; Kiribati, Marshalløyene, Mikronesiaføderasjonen, Nauru og Palau. Det er altså Mikronesiaføderasjonen jeg nå skal skrive om. Den eneste formen for kunnskap jeg hadde om Mikronesia, sitter dypt inne i hjernen, og er en av de tusen tingene man ikke helt husker hvorfor man vet. Jeg tror jeg så det i en amerikansk dokumentar for mange år siden. «Ironisk nok er Mikronesia den staten i verden med størst andel overvektige innbyggere». Det var vanskelig å finne litteratur herfra, og jeg endte opp med en bok bestående av mange folkeeventyr, nedskrevet i 1951. Men uansett, når jeg tenker over det, vil folkeeventyrene fortelle meg mye om kjernen av kulturen i landet. Hva er vel norsk kultur uten Espen Askeladd og Asbjørnsen og Moe? Mikronesia har hatt en muntlig tradisjon, der eventyrene og historiene blir fortalt sene kvelder rundt bålet; de blir altså ikke nedskrevet. Man kan vel si at forfatteren, Eve Grey, er Mikronesias utenlandske Asbjørnsen og Moe og boken heter enkelt og greit Legends of Micronesia. Boken er egentlig kun del 1, men det er tilstrekkelig nok for dette prosjektet. (Det er godt mulig jeg velger å lese del 2 senere, utenfor prosjektet) Den ble trykket for å bruke på lokale skoler i Mikronesia, men for min del kunne jeg ikke funnet noe bedre, jeg elsker eventyr.

En eventyrbok er vanskelig å skrive et handlingsreferat til, da det er så mange småhistorier. Jeg kan vel godt si at dersom du har lyst til å lese om Mikronesia og øylivet i skikkelig eventyrstil, så er dette boken for deg. Vi møter mange helter, som redder landsbyer fra hungersnød, eller fra det farlige spøkelset, og vi møter sverdfisken som glatt blir lurt av en liten krabbe, og vi møter den snille spøkelsesmannen som redder sin kone fra det onde spøkelset på naboøya. Noen av eventyrene er ikke fra Mikronesiaføderasjonen, men samlebetegnelsen Mikronesia. Disse eventyrene er blant annet fra Palau, et land jeg så langt mangler litteratur fra, og jeg har derfor hoppet over disse eventyrene for eventuelt å se på de i forbindelse med Palau dersom jeg ikke har klart å utrette mirakler og finne litteratur derfra.

Når jeg leser boken blir jeg igjen den 5 år gamle jenta som med spisse ører slukte eventyrene til Asbjørnsen og Moe på kasettspilleren min. Noen av eventyrene har en klar moral, for eksempel, hør på dine foreldre, mens andre eventyr forklarer naturens fenomener, for eksempel hvorfor sverdfisken smaker bittert. Det er mange pene illustrasjoner som ikke bare setter en stemning i eventyrene, men de hjelper rett og slett utenforstående som meg å forstå hvordan for eksempel et tsagal belte ser ut. Ingen av eventyrene er like, men alle har en ting til felles; de er lærerike og med mange gode (og tydelige) moraler. Enten det er en gutt på 10 år som blir konge, eller om det er en fisk som klarer å lure en fugl så den ikke blir spist, så har alle eventyrene noe å fortelle, et budskap.

Man kan vel egentlig ikke kun på grunnlag av noen folkeeventyr få et ordentlig bilde av hvordan en kultur er. Allikevel følte jeg meg brakt med til en annen verden som svirrer av fisker og fugler og hvor mat er en absolutt stor del av livet. Jeg blir introdusert for sjødyr jeg ikke ante eksisterte, samt store fugler like majestetiske som elgen. Jeg elsker hvordan forfatteren ofte, med et par setninger, forteller litt om eventyrets bakgrunn, dette åpner forståelsen min og bidrar meg til å kunne ta innover meg enda mer av kulturen og tradisjonene som ligger gjemt, pakket inn i nattaeventyrene til de yngste på øya. I tillegg skaper disse eventyrene et bilde av hvordan samfunnet er, hva som er godtatt og gjøre, og hva man ikke skal gjøre. Det er tross alt disse eventyrene man hører fra man er barn, og det et jo da samfunnets grunnprinsipper etableres, uavhengig av hvor man er fra. Samfunnets verdier skinner sterkt gjennom, og likner verdiene vi har i Norge. Naturlig nok omhandler nesten alle eventyrene mat. Enten om hvordan helten skaffer mengder av fisk til sin familie, eller om hvordan helten fikk jaget vekk det forferdelige spøkelset som stjeler alle fruktene og fiskene, eller rett og slett om dyrene de spiser, om hvorfor de ser ut som de gjør og smaker som de gjør. Jeg hadde egentlig forventet dette, ikke fordi Mikronesiaføderasjonen er det landet med størst andel overvektige, men fordi at mattilgangen er sterkt begrenset på en liten øy. Det er tydelig at den tradisjonelle maten består av fisk og sjødyr, samt kokosnøtter og palmevarer. I tillegg nevnes et par vekster jeg ikke har hørt om før.

Alt i alt har dette kanskje vært den boken jeg har lært absolutt mest av, hittil. Dette er nok boken som har gitt meg mest glede, av alle jeg så langt har lest. Den har gitt meg nysgjerrigheten man trenger for å kunne lære, og den har fått meg til å sette meg inn i et område jeg ikke visste om før nå, Mikronesiaføderasjonen, bestående av mange, mange små øyer, alle med sine eventyr, helter og fiender.

Mitt eksemplar ble gitt ut av Fredonia books (Amsterdam) i 2003, og er en kopi av første utgave i 1951.

Egypt, identitet og poesi

Jeg har som så mange andre nordmenn vært i Egypt et par ganger. Så, til en forandring, vet jeg hvert fall noe om landet jeg leser. Allikevel har jeg ikke akkurat oppsøkt kulturen mens jeg har vært der, så jeg kan vel egentlig ikke si at jeg har vært i Egypt, når jeg tenker meg om. Allikevel har jeg nok mer kunnskap om landet enn jeg har om for eksempel Palau. Jeg kjenner ikke til mye av landets historie, men har hørt rykter om at denne boken rommer så mye, også historie. Det som fascinerer meg mest med Egypt er landets utrolige lange historie. Landet har eksistert i mange tusen år, og jeg må si jeg er ganske interessert i den eldgamle kulturen som ikke lenger eksisterer. Jeg har ofte lurt på hvordan en så lang historie og utrolig gamle tradisjoner påvirker et land. Et av de største temaene jeg har vært nysgjerrig på angående Egypt, er hvordan kvinners stilling egentlig er. Jeg har fått et litt blandet inntrykk, der jeg på en side har sett at kvinner er ganske så likestilt, men jeg har samtidig sett mye som tyder på det motsatte. Altså tror jeg boken jeg har valgt for Egypt, kanskje, er en av de beste for å kunne se på kvinners stilling, fra en egyptisk dames øyne. Hun heter Miral al-Tahawy, og rystet store deler av den egyptiske befolkning med sine noe uortodokse skildringer av kvinnelivet, men hun tok samtidig, med samme bok, Egypt med storm og mottok fantastisk kritikk. Så splittede meninger er det i alle fall. Noen hevder at hun har endret egyptisk litteratur skrevet av kvinner med denne boken, mens andre kritiserer henne noe voldsomt for blant annet fremstillingen av kvinnen, men også mennesket. Boken heter Blå aubergine. 

Vår historie begynner midt under seksdagerskrigen i 1967, da Nada, eller som hun fort blir kalt, den blå auberginen, blir født uten annen hjelp enn et skittent tøystykke i munnen til mor. Vi følger henne så gjennom tre perioder i livet, som barn som lever i en eventyrverden der moren er dronning og husken mellom trærne knekker kjeven hennes, til ungdomsperioden hvor hun deler bopel med sine venninner, alle veldig forskjellige og på jakt etter seg selv og sine egne politiske meninger, til voksenlivet. Boken viser hvordan Egypt gikk gjennom en urolig periode på slutten av 1900-tallet generelt, der meningene og synspunktene blant befolkningen var svært delt mellom det modernistiske kontroversielle og de tradisjonelle. Vi blir kjent med et stort aspekt forskjellige mennesker, noe som bidrar til å vise hvordan situasjonen var. Gjennom dette tar den også opp religion og tvil på egen tro, og det var dette den ble mest kritisert for i hjemlandet. I tillegg til dette, er al-Tahawy innom temaer alle mennesker opplever å gå gjennom, som selvbilde og identitet, usikkerheten rundt hvem man er, hvem man vil være, og hvem man burde være. Vi opplever gjennom Nada hvor vanskelig det kan være å elske og søke etter romantikk i et lukket samfunn, og vi opplever også hvordan hun forsøker å håndtere smertene ved lengsel etter kjærlighet. Vi følger Nadas urolige liv der hun iherdig forsøker å finne sin egen plass på jorda, både blant islamister og blant liberale. Det er interessant hvordan romanen kan kombinere ideologi og eventyr som om det er det naturligste på jord.

Det er ikke ofte man kommer over en roman som introduserer deg for en drømmeverden du blir nødt til å leve i, og som i tillegg tar opp alvorlige temaer og historie, uten at det føles unaturlig. Allikevel opplevde jeg ofte å ikke skjønne noenting, da forfatteren ofte skifter mellom første, andre og tredjeperson, ofte i samme setning. Jeg tror også at hun flere ganger blandet kjønn, og en kvinne kunne plutselig omtales som «han», men det er vanskelig å vite da det også kan hende at hun egentlig bare byttet synsvinkel på en person jeg ikke ennå hadde fått med meg var tilstede. Boken var litt av en utfordring og jeg måtte pent glemme alt jeg vet om hvordan en roman skal være oppbygd og hva den skal inneholde.  Jeg må nok innrømme at mye av historien kan ha blitt borte for meg, da jeg ofte hadde problemer med å i det hele tatt forstå budskapet, som var gjemt innimellom all poesien. Bokens språk er så unikt at det ofte hender jeg må stoppe opp og lese samme setning både to og tre ganger for å virkelig forstå hva jeg nettopp har lest, som følge av ordvalg aldri før tatt i bruk av noen annen forfatter, eller ikke forfatter. Man må altså tolke svært mye selv, både på godt og vondt, for å kunne henge med forfatterens tanker, og for å kunne ta innover seg hennes budskap. Mange av setningene ble (og forble) for meg et mysterium jeg bare kunne sitte å grunne over uten å komme meg hverken frem eller tilbake. Allikevel vil jeg rose henne for et interessant og tankevekkende språk som stadig overrasket og tvang meg til å åpne hodet for nye vendinger og ordsammensetninger.

Når det kommer til kultur har jeg ikke lært så mye direkte, men jeg har allikevel blitt introdusert for en egyptisk kvinne og hennes liv. Gjennom dette har jeg lært noe om kvinners stilling i samfunnet, om befolkningens uenighet med hverandre og om landets historie. Det som kanskje overrasket meg mest var hvordan hun så ærlig fortalte om en egyptisk kvinnes liv, for jeg hadde nok forventet at denne boken skulle være noe tonet ned, hatt svakere meninger, så den ikke skulle oppfattes som veldig kontroversiell, noe jeg godt kan skjønne at den ble i et så religiøst land som Egypt. Men jeg lærte også at det er store variasjoner i befolkningen, noen er dypt religiøse, mens andre vet knapt hva det vil si å være religiøs. Det er med andre ord akkurat som i Norge, bortsett fra at inntrykket man med synet får er at alle faktisk er religiøse, da nesten alle bruker religiøse plagg og oppfører seg på overflaten etter det som er riktig for religionen. Dette betyr ikke at alle er ekstremister, for vi kan ikke på klærne vite hvordan personen de henger på, faktisk er. Nada er også av beduinblod, og det er spennende å lese om hennes bestemødre som fremdeles sitter igjen med så mye av den beduinske kulturen. Det er tross alt svært vanskelig å sette fingeren på noe, men på en måte har jeg bare enda en gang fått bekreftet at vi mennesker er nokså like, uavhengig av hvor vi bor. Vi går gjennom de samme utfordringene, både hverdagslige og livsstore, og vi får glede av de samme tingene. Alt i alt, er det kun detaljene som varierer. Om vi danser til trommer, stereoanlegget eller fløyter, vi danser uansett.

Mitt eksemplar er utgitt av gyldendal i 2008, men ble på originalspråket utgitt i 1998.

Gabon, mødre og styrke

Jeg kan, som med mange andre land, plassere Gabon på et kart. Landet er relativt lite, rundt, og ligger sentralt i Afrika og grenser til havet i vest. Stort mer kan jeg ikke skryte på meg. Jeg åpnet denne boken med en sterk og tyngende nysgjerrighet og tusen spørsmål. Har landet en blodig historie som mange av sine naboland? Er skikkene i Gabon sammenliknbare med noe jeg har sett eller hørt om før? Hva er særegenhetene? Hvilke ustilte spørsmål vil jeg videre få svar på? Og ikke minst, hva er det som gjør landet helt unikt? Jeg forventet med andre ord ingenting, hadde ikke kunnskap nok til å kunne forvente noe som helst. Boken jeg valgte er skrevet av Daniel Mengara, og heter Mema.

Slik jeg oppfatter det virker det som om forfatteren skriver om hjemlandet sitt, Gabon, etter å ha bodd i utlandet over en lengre periode. Han mimrer tilbake til livet som barn, der moren opptrer som hovedperson. Boken heter Mema, som betyr mamma, og naturlig nok var hun et usedvanlig menneske. Hennes karakter stråler av styrke og kjærlighet, men også hennes destruktive og desperate tilstander blottlegges.  Vi får lese om ikke bare hennes, men også andre kvinners liv i en landsby i Gabon. Gjennom gjenfortellingen av sin mors liv ser vi hvordan landet stod etter koloniseringen, og hvordan tvangsmøtet med den vestlige kultur, og den hvite mann, påvirker og endret Gabon for alltid. Gjennom morens øyne kan vi se og føle utfordringene ved å være kvinne i en splittet kultur der alt er under forandring. Men mest av alt handler boken om det å være mor, og alt mødre går gjennom for sine barn og sin ektemann.

Forfatteren klarer sømløst å flette inn folkeeventyr i romanen, og holder spenningskurven relativt høy under hele boken. Det er alltid noe som engasjerer. Samtidig blir jeg som leser fascinert av denne moren, som er litt av en antihelt, men også en som kjemper for det hun syns er rett. Et godt forbilde. Hun setter spørsmålstegn ved om det er ok at menn får slå sin kone. Eller om det er greit at en mann har flere koner. Hun gjør det hun ønsker, til tross for samfunnets reaksjoner. Er det ok å besøke en heksedoktor, som man alltid har gjort i Gabon, eller skal man høre på den hvite manns religion og tro på at heksedoktoren faktisk er djevelen selv? Det er flere ganger vi møter slike kollisjoner mellom  gammel og ny kultur. Hvilken skal man trosse? For i noen tilfeller vil man uansett bli nødt til å trosse en av dem. Hvem skal man skuffe? Det er stadig snakk den hvite manns verden, om hvordan den hvite mann endret Gabon, og satte alt på hodet. Plutselig måtte man gå på skole for å ha status. Så måtte man leve den hvite manns liv for beskyttelse. Man kan lett finne spor av Gabons tilstand etter koloniseringen, der kirker fikk leirebygninger, i landsbyer kun bestående av hytter. Den kristne guden refereres til som «den hvite manns gud», og slik er det med alt som stammer fra vestlig kultur gjennom boken. Jeg føler virkelig på meg at landets endringer virkelig var tvunget frem, og at det ikke var noen naturlig overgang. Man ble altså dratt mellom to retninger uansett hva man prøvde på. Til tross for at Gabon kun var med i det franske fellesskapet fra 1958 til 1960, rakk allikevel okkupantene å prakke på sin egen kultur, og tvinge mange til å glemme sine egne verdier og tradisjoner. Kulturforskjellene er enorme, og jeg kan dessverre ikke nevne alle, selv de mest spennende, fordi det er for mange. Dersom du leser denne boken vil du blant annet få lese om det eldgamle rettssystemet forfatterens landsby praktiserer når enten to landsbyer, eller to personer, er uenige. Du får lese om hvordan eldre hjelper de unge med å ta beslutninger gjennom eventyr og visdomsord. Du får lese om kvinners stemme, hvordan kvinner jobber sammen for å vinne over mennene.

Denne boken byr på en reise til en kultur så rik og særegen, at jeg tror ikke jeg noensinne har lært så mye av å lese en bok før. Kanskje det aller mest spennende var historien om at det kun finnes to mennesker på jorda. De uskyldige intetanende som kun kan se den fysiske verdenen, og på den andre siden, de som ser alt. Av den sistnevnte gruppen er noen gode, mens andre er onde. Det er de godes oppgave å beskytte den uskyldige gruppen fra de onde. De onde reiser åndelig mens de sover for å spise andre mennesker, ofte i form av rovdyr. Men dersom de reiser for mye, går de tom for livskraft, og må dermed bytte sin med et spedbarn sitt. For meg virker mye absurd og ikke minst uvant, men jeg kan ikke legge skjul på at jeg blir uhyre nysgjerrig og engasjert, og ikke minst åpner øynene for enda en tolkning av jorda vi lever på. Det er mange slike fortellinger i boken.

Alt i alt en bok jeg er glad for at jeg leste, med mye kunnskap om livet, kulturforskjeller og kolonialisme.

Mitt eksemplar er gitt ut av Heinemann Educational Publishers i 2003.