Hellas, bedrageri og kjærlighetsfortellinger

Karapanou-Rien-Ne-Va-Plus-Lg

Da jeg skulle finne en bok fra Hellas ville jeg unngå de mest kjente, som er skrevet for mange, mange år siden. Målet mitt er jo så langt det går å lære noe om kulturen i dag, og bøkene jeg velger bør derfor være gitt ut de siste 20 årene. Men Hellas ga meg et lite sjokk, da nesten alle forfattere jeg klarte å spore opp var født for mer enn 200 år siden. Men jeg fant en. Den heter Rien ne va plus og er skrevet av Margarita Karapanou. Bokens navn er et fransk ordtak som ofte brukes i roulette, som er en betegnelse på det sekundet hvor man ikke lenger kan påvirke fremtiden, det sekundet en kun har skjebnen igjen. Det er ofte det mest kritiske punktet i livet, i spillet eller leken. Karapanou var den eneste oversatte greske forfatter jeg fant, men det gjorde heller ikke stort da boken hadde et svært interessant konsept.

Vi følger jeg-personen bruddvis i kjærlighetslivet med mannen Alkiviadis, fra de møtes til de skilles. De har et turbulent forhold, og det virker som om jeg-personen er den eneste med ekte kjærlighet i forholdet. Det er også tydelige problemer i ekteskapet, da mannen er homofil og antakelig ikke elsker sin hustru. Jeg-personen virker lite fornøyd med ekteskapet da Alkiviadis ikke ønsker å bo med henne, og forholdet fremstilles som utelukkende seksuelt hver lørdag og søndag. Det er ikke uventet at forholdet tar slutt. Men når vi har lest avslutningen på deres historie, begynner den på nytt med et annet perspektiv. Vi går dermed fra skildringer om arrogante og egoistiske Alkiviadis med kort lunte, til en totalt annerledes fremstilling der det er han vi ender opp med å sympatisere med, de bytter roller. Til tross for en simpel historie er den fyldig, og dytter deg til grensen der du ikke lenger vet hva som er sant og usant.

Karapanou skriver på en helt ny måte for min del, og jeg blir rett og slett jagd gjennom sidene. Hun skriver nesten utelukkende om viktige hendelser, og det fører til at spenningskurven ligger høyt oppe hele tiden. Ikke bare er skrivestilen unik, men for all del også måten boken er delt opp på, i 3 deler der del 2 er satt sammen av korte, korte kapitler med sitater og filosofiske beretninger. Jeg har personlig aldri vært borti noe som dette før. Det er ikke lett å ta til seg to helt forskjellige versjoner av en historie fra en og samme person. Først heier jeg på den stakkars jeg-personen som lever under uverdige forhold, og jeg vender meg til at hun er som hun er og at mannen er som han er. Men plutselig får de nye roller, og jeg finner meg selv sittende igjen forvirret og frustrert når hun viser seg å være en helt annen person enn jeg ble kjent med i første del. Boken bedrar, og ikke bare én gang.  Etterhvert som jeg leste del to av boken, klarte jeg nesten å lese med nye øyne. Da jeg leste denne boken føltes det som om jeg var i et forferdelig, absurd og surrealistisk mareritt, men jeg likte det.

Det var ikke mye jeg lærte om Hellas i seg selv, da boken er veldig rett på sak og tematikken ofte omhandler menneskets følelser – som er like i alle på jord. I et kapittel har jeg-personen flyttet til USA i noen dager, og vi merker lett hvordan hun sliter med å tilpasse seg  livet der. Hun føler seg overveldet i New York og besvimer da hun ser hvor høye bygningene er. Ellers er familielivet i Hellas omtalt, det er vanlig å samle hele familien hver lørdag og spise middag sammen. I boken er det også antydninger til at homofili ikke er tabu, men heller svært godtatt og vanlig. Det er også flere ganger snakk om de ulike øyene som Hellas består av. Når hun befinner seg i Italia på vinteren syns hun også at klimaet er forferdelig og savner solen. Noe som er ganske så naturlig om man kommer fra solfylte Hellas. Ellers var det ingenting jeg reagerte på.

Jeg syns dette var et friskt pust, og det er morsomt å lese en helt ny type roman, litt som første gang man leser en krimbok. Jeg måtte streve litt med å omstille hjernen i den andre gjenfortellingen da jeg allerede «visste» hva som hadde skjedd, og jeg fikk ikke tilegnet meg like mye kulturell kunnskap som jeg skulle ønske. Jeg føler at jeg allikevel har lært mye, kanskje ikke konkret kunnskap, heller en måte å tenke på. Hvis du er lei av den tradisjonelle roman bør du kanskje ta en titt på denne – for du har nok ikke lest liknende før. Hvis du er åpen for nye idéer så anbefaler jeg å lese denne. Alt i alt har jeg litt ambivalente tanker rundt denne boken, jeg både hatet og elsket den.

Mitt eksemplar er gitt ut av Clockroot Books i 2009 på engelsk, gitt ut første gang på gresk i 1991.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s