Østerrike, frykt og fangenskap

42eddca6e2786f2f2660f5dacecadd6cf97abb67ff92cd73e1aa37a0

Fra Østerrike visste jeg allerede hva jeg ville lese før prosjektet startet. Natascha Kampusch ble i 1998 kidnappet og hold til fange i et lite rom i 3096 dager. I denne boken forteller hun om hva hun opplevde, hvordan hun holdt ut og ikke minst hvordan hun rømte. Jeg har til nå lest en del dokumentariske bøker, memoarer, og disse har kanskje vært de mest interessante og lærerike. Jeg satset derfor på at denne, 3096 dager, ville kunne inspirere og lære meg om Østerrike og ikke minst om mennesket og det å leve under vanskelige forhold. Østerrike har for meg vært et svevende land jeg kan plassere på et kart, men som jeg ikke vet så mye om. Det skulle derfor ikke mye til for å oppnå noe kunnskap om landet. Så neste gang noen snakker om Østerrike, kommer jeg til å ha noen referanser i hodet mitt, noe kunnskap.

Da Natascha Kampusch ble kidnappet i 1998 hadde Østerrike gått gjennom en lang periode med hyppige kidnappinger, voldtekter og til og med drap på barn. Situasjonen var så alvorlig at barna på skolen fikk opplæring i hvordan man skulle unngå å bli kidnappet. Kampusch var allikevel livredd for at hun skulle bli neste, da hun selv hadde fulgt nøye med på nyhetene på TV. En dag skjer det. Hun blir dratt inn i en hvit varebil på vei til skolen alene for første gang. Hun hadde konsekvent gått forbi han istedet for å gå over på den andre siden av veien fordi hun var redd for han, for å bevise at hun var modig og voksen. I boken får vi lese om hennes barndom som ikke var den letteste, med et smuldrene familieliv, en alkoholisert far og en følelseskald, distansert og stresset mor. Hun ble ofte slått og fikk hver dag høre om hvor udugelig hun var. Hun ble i tillegg noe psykisk misbrukt, men tenker i dag at nettopp det kan ha ført til at hun greide å rømme, holde ut dagene i undertrykkelse, men også at hun ble kidnappet. Hun hadde ingen tro på seg selv, stolte ikke på egne følelser, hverken fysiske eller psykiske, og nettopp dette gjorde henne til et lett offer. Allikevel hadde hun ofte fått høre fra sin mor at hun ikke skulle være sensitiv, det var det verste et menneske kunne være. En måtte være sterk og kald, det var slik man overlevde i denne verdenen. Hun tror dette kan ha reddet henne fra fangenskapet. I fangenskapet ble hun utsatt for mye verre psykisk misbruk, og nesten mer fysisk. Hun ble utsultet, skjelt ut og banket opp ofte. Kidnapperen gikk hele tiden inn for å svekke henne både psykisk og fysisk. Han innprentet i Kampuschs hode at hun ikke var verdt noe, og at hun burde være glad for at han fant henne – for foreldrene hennes elsket henne hvert fall ikke, mente han.

Kampusch skriver fengslende og forteller om sin historie både på en reflektert og fascinerende måte. Boken er spekket av skildringer om hvordan et menneskets psyke brytes ned i fangenskap, men også skildringer om de 5 kvadratmetre hun levde i, i 8 år. Grunnen til at boken er så interessant er at hun skriver uten filter. Alle hennes tanker og resonnementer er med. Hun forsøker også å forstå hvorfor hun handlet som hun gjorde, men også hvorfor gjerningsmannen gjorde som han gjorde. Hun reflekterer over hvordan hun fra å være 10 år ble voksen i et lite kjellerrom. Hun er så ærlig, og nøler ikke med å fortelle det hun mener, og dette beriker boken veldig. Hun forklarer også hva hun mener om Stockholmsyndromet, hvorfor visse begynner å vise sympati med gjerningsmannen, men poengterer også at hun ikke er tilhenger av denne diagnosen. Jeg finner det så interessant å få høre om hvordan hun greide seg i 8 år i misbruk og fangenskap. Dette er en av de sterkeste, betenkte og reflekterte jentene jeg har hørt om.

Jeg får gjennom boken et inntrykk av at Østerrike er et land som nylig har blitt sikrere å bo i, da det på 90-tallet var vanlig å latterliggjøre barn i barnehage og på skole, mennesker var fattige og det florerte av kommunale blokker. Det var også svært farlig å være barn og kidnapping var et stort problem i Østerrike fra midten på 90-tallet. Et barn ble kidnappet, misbrukt og drept minimum en gang i måneden, og både foreldre og barn var livredde. Det hadde også vært flere skandaler i Østerrike der barnepornografi hadde dukket opp og blitt distribuert i det skjulte, og for meg virker det som om mange pedofile følte at tiden var inne for aksjon da det skjedde så ofte, og det var også tilsynelatende ingen bander eller liknende, kun enkeltindivider og barnepornografiringer. Dette var derfor en veldig vanskelig periode for østerrikerne. Allikevel får jeg inntrykk av at østerrikere er et hyggelig, høflig folk.

Nå har jeg hvertfall noe kunnskap knyttet til Østerrike, selv om det kanskje ikke ga like mye informasjon om landet eller kulturen i seg selv. Boken var i alle fall verdt å lese, og jeg ble fortalt en sterk og viktig historie jeg sent kommer til å glemme. Ikke minst har jeg blitt kjent med en fantastisk og inspirerende jente som gjør meg fullstendig målløs med tanke på alt hun har gjennomgått og hvordan det heller gjorde henne sterkere og smartere enn å bryte henne ned. Jeg har reflektert over vanskelige spørsmål, jeg har følt tomhet i dypet av magen min i tristhet for Kampuschs lidelser, og jeg har smilt for alle hennes triumfer. Denne boka rørte meg.

Mitt eksemplar er lydbok lest av Ingrid Vollan gitt ut av Cappelen Damm i 2011, hørt fra streaming og abonnementstjenesten Storytel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s