Rwanda er et bittelite land sør-øst i Afrika. De fleste har vel hørt om det forferdelige folkemordet som fant sted våren 1994 da konfliktene mellom hutuene og tutsiene var som verst. Folkemordet i Rwanda har jeg lest mye om før, men jeg har ikke før lest En ganske alminnelig mann skrevet av Paul Rusesabagin og Tom Zoellner. Allikevel vet jeg mye om Rusesabagins historie, men aldri rett fra hans munn. Jeg gledet meg veldig til en ekte og ikke minst personlig fremstilling av disse 100 dagene. Jeg hadde sett filmen «Hotel Rwanda» som også er Rusesabagins historie, og håpet på at det ikke ville ødelegge boken.
I boken En ganske alminnelig mann får vi vite hva Paul Rusesabagin gjorde under folkemordet i Rwanda i 1994, og hvorfor han gjorde som han gjorde. Han reddet nemlig livet til 1268 mennesker ved å beskytte dem i hotellet han var direktør på. Boken plukker opp, setter sammen og legger til de puslespillbitene jeg hadde av kunnskap om denne tragedien, og jeg lærer ekstremt mye om hvorfor situasjonen ble som den ble, og hvorfor Rusesabagin gjorde som han gjorde. På den måten får vi vite om hutuenes og tutsienes historie, men også om Rusesabagins oppvekst i en dal i Rwanda og skikkene og kulturen der. Ikke bare får vi vite om de tingene som førte til folkemordet, men også på hvilken måte og hvorfor nettopp dette hadde innvirkning på Rwanderne.
Rusesabagins fortellerevne er sterk, saklig og interessant, da jeg føler at jeg ikke går glipp av en eneste detalj i hverken hans liv eller Rwandas konflikt. Jeg får en slags ny forståelse av hele Rwanda og landets historie, og møter en personlighet så spesiell og sterk at jeg til tider lurer på om et menneske kan være så godhjertet, eller om dette er en fiksjon. Men jeg må like stadig minne meg på at dette er ingen roman – dette er et memoar. Selv om jeg kjente til bruddstykker av akkurat denne historien var det ofte uhyre spennende og samtidig så forferdelig, provoserende og urettferdig.
Kulturmessig sett har jeg lært enormt mye nytt og vakkert fra dette lille landet. For selv om bokens tema er våren 1994 føler jeg at Rusesabagin greier å flette inn Rwandisk kultur så naturlig og fantastisk at man ikke bare sitter med tårer igjen etter boken, men også en følelse av å ha lært mye fint, som skikkene rundt det eldgamle og tradisjonelle, uformelle rettssystemet de har i landsbyene. Hvordan man navngir barna sine. Hvordan man leker i landsbyene. Jeg følte ikke at boken var utelukkende tragisk. Ikke minst lærer vi om folket som bor i Rwanda, hvilke personligheter som blir sett opp til og hvilke roller en har i landsbyen. Denne boken bør alle få med seg, den burde vært pensum på skolen. Her lærer vi ikke bare om en forferdelig konflikt som utvikler seg til å bli et brutalt folkemord, men også hva gode handlinger kan gjøre, og hvilke personlighetstrekk som fører til en så modig og god person. Med andre ord kan man lære ved hjelp av Rusesabaginas ord hvilke tegn man skal se etter for å unngå en slik krise, man lærer hva FN ikke gjorde som de kunne ha gjort, og man lærer hvordan resten av verden ikke bare glemte Rwanda, men også undergravde det faktum at det var et folkemord der. Tenk, at om FN litt før hadde tatt de nødvendige grep så hadde det kanskje ikke gått så langt. Tenk bare på radiokanalen til opprørerne, der de snakket åpenlyst ned om tutsiene i et år før blodbadet startet, og ingen gjorde noe. Jeg blir ordentlig provosert. En får også lære litt om hvordan kolonimaktene ikke bare erobret (les i negativ forstand), men også la fra seg et ødelagt kontinent der gamle skikker raskt ble byttet mot en europeisk samfunnsmodell, uten å ha gått de samme stegene som Europa, uten å ha hatt en naturlig utvikling. Da er man dømt til å feile. Visste du at hutu er en gammel betegnelse på arbeiderklassen, mens tutsi betydde rik? Det var altså ikke to forskjellige folkegrupper, men to samfunnsklasser på lik linje med de ulike samfunnsklassene som har eksistert i alle land, og som fortsatt eksisterer. Det var ikke før Belgierne fikk landet som krigsbytte etter 1. verdenskrig at det var snakk om to folkeslag, og de rett og slett delte befolkningen inn i hutu og tutsi basert på utseendet, og favoriserte straks tutsiene som de mente liknet mer på europeerne.
Alt i alt et viktig, utrolig, provoserende memoar med mye visdom og en unik personlighet alle burde se opp til. Jeg har lært ekstremt mye nytt, til tross for at jeg kunne en del om akkurat dette fra før av, så det er ingen grunn til ikke å lese den. Det er noe helt annet å få det fortalt på en så jordnær måte enn å lese i en historiebok der fortellerstemmen ikke en gang har satt sine ben i Rwanda. Fantastisk lesning som alle kan lære noe av, men temaet er vanskelig og Rusesabagina pynter ikke på sannheten. Så ikke les denne om du ikke tåler å høre om folkemordet. Men husk, Rwanderne måtte leve med det i 100 dager, da burde vi tåle å lese om det.
Har du sett filmen? Bra. Nå må du lese boken også.
Mitt eksemplar ble gitt ut av Bazar forlag AS i 2007, og på originalspråk i 2006.
Verdensleseren 