Canada, søskenkjærlighet og livet som to

Jeg tenkte at Canada ikke er så forskjellig fra Norge, sammenliknet med mange andre land. Allikevel kunne jeg ikke vite, jeg har ikke vært der før. Jeg hadde uansett på følelsen av at denne boken mest sannsynlig ville bringe meg en usedvanlig, tankevekkende historie, heller enn mye ny kultur. Jeg valgte boken Aldri alene av to grunner. Først og fremst har jeg lest en bok av forfatteren før, Reisen hjem, og jeg likte Lori Lansens skrivestil og fortellerevne. For det andre hadde jeg boken fra før. Min direkte kunnskap om Canada strakk seg ikke lenger enn til den gjentatte mobbingen i amerikanske serier, og to episoder av Cupcake girls (eller hva det nå heter) på TLC. Jeg hadde med andre ord mye å lære. Jeg vil gjenta igjen, at den kulturen det er vanskeligst å legge merke til eller beskrive, er sin egen og deretter en som likner. Altså ventet jeg at det vil bli litt av en utfordring å finne særkultur på disse 400 sidene. Men jeg var sikker på at jeg uansett ville få en hyggelig leseopplevelse.

Rose og Ruby er to søstre på 29 år, og sammen skriver de sin biografi. De har alltid vært sammen, og vil alltid være det, de er nemlig siamesiske tvillinger og er sammenvokst i hodet (craniopagus-tvillinger). I boken forteller de om sitt liv fra de var små, til hvordan livet er som 29 år gamle i byen Chatham i Canada. Vi blir kjent med deres fosterforeldre, tante Lovey og Onkel Stash, deres naboer og medelever, men også deres biologiske mor og hvordan de følelsesmessig håndterer det faktum at hun forlot dem. Vi blir også kjent med byen, og dens historie. Men mest av alt blir vi kjent med Rose og Ruby. Det er heller ikke nødvendigvis slik at dersom man kjenner den ene så kjenner man den andre. Dette kommer tydelig frem, ikke bare i form av at vi blir det fortalt, men søstrene skriver heller ingen kapitler sammen, de skriver hver sine kapitler slik at deres selvbiografi faktisk blir fortalt med begge deres stemmer. Videre får vi lese om hvordan de sammen lever sine egne liv, hver for seg, men sammen allikevel. Til tross for at man lett skulle kunne anta at boken i stor grad sirkler rundt det å være sammenvokste tvillinger, er sannheten en annen, for historien er spekket med så mye mer.

Dette er en noe stillferdig roman, men den beskriver kjærligheten og ømheten søstrene har for hverandre svært detaljrikt og vakkert. Den kan dog til tider være litt kjedelig da det ikke alltid hender stort, men jeg for min del setter også pris på rolige og fine romaner der målet ikke bare er at det skal skje så mye, men at man på en stille måte kan lese om betraktninger rundt livet, som i dette tilfellet også er to noe usedvanlig liv. Fortellerstemmen er så ekte og troverdig, at jeg flere ganger har vært i tvil på hvor vidt historien er sann eller ikke. Jeg må stadig minne meg på at forfatter Lori Lansens ikke er Rose. Det er Rose som er hovedforteller, men i ny og ne kommer et kapittel skrevet av Ruby, som ikke er like skrivekyndig som sin søster, og egentlig svært så annerledes. Det er rørende å lese om hvordan de skriver om de samme tingene, men fra to vidt forskjellige vinkler, og forsøker smått å gjette seg frem til hva den andre skriver. Boken er dessuten lagt opp på en spesiell måte. Det blir som en slags dagbok, der jentene forteller oss sine tanker, hva de har gjort i løpet av dagene, men hvor de også ser tilbake i tid og reflekterer over fortiden. Jeg føler at hele boken er svært intim, jeg føler at jeg blir fortalt direkte av jentene til enhver tid. Allikevel drømmer jeg meg i like stor grad bort i de små historiene de ønsker å formidle, som i en hvilken som helst annen roman. Jeg må innrømme at jeg selvfølgelig satt med mange spørsmål om det å være sammenvokst da jeg nettopp hadde åpnet boken. Jeg var også i tvil på om forfatter Lansens ville kunne skrive troverdig nok om jentenes situasjon, til at jeg ville få svar på mine mange spørsmål. Som sagt, så er hun så utrolig overbevisende at jeg fremdeles er skeptisk. Kan denne historien virkelig komme fra noens fantasi, og ikke være sann? Det var også svært interessant og opplysende å lese denne, jeg føler nå at jeg har større forståelse for sammenvokste tvillinger, og temaet er ikke altfor fjernt lenger. Til tross for alt boken har gitt meg, ble den aldri ferdig i mine øyne. Boken er satt sammen av mange historier fra jentenes liv, men jeg er ikke sikker på om jeg oppfattet historienes hensikt. De henger ikke sammen, og jeg føler at hvert fall noen av dem mangler sin misjon. Egentlig sitter jeg med en følelse av at jeg har lest mange usammenhengende små historier som svever rundt uten mål og mening. Men, på den andre siden, er vel dette mye likere livet enn man først skulle tro. Ikke alt som skjer i livet har et formål, og ikke alt fra livet er verdt å fortelle, og aller mest stemmer kanskje det faktum at ikke alle livets hendelser kan henge sammen i hverandre, eller oppfattes som oversiktlig. Livet er til tider kaotisk, og en bok bør da også kunne være kaotisk uten at det skal gå utover hverken kvalitet eller budskap, sant og si, dersom budskapet er tydelig nok, eller kanskje nettopp dersom det er en del av budskapet. Kanskje det er nettopp dette som får meg til å oppfatte boken som noe ekte.

Ruby er interessert i indianere da gården hun er vokst opp på ligger oppå et gammelt indianersamfunn. En lærer utrolig mye interessant om indianere gjennom å lese denne boken, og jeg forstår det slik at den gamle indianerkulturen har påvirket dagens Canada, hvert fall i noe grad. I boken snakkes også om hvordan noen er etterkommere av franskmenn, noen av briter, noen av indianere, og noen en blanding av alle de tre. Jeg får inntrykk av Canada som et rolig land med mye fin natur, gammel kulturarv, dog ikke den direkte canadiske kultur, heller en slags vag internalisering av en kultur som ikke lenger praktiseres, altså indianerkulturen. I tillegg er jentenes adoptivfar, onkel Stash innvandrer, og vi får dermed også høre historien om hvordan han som innvandrer fra Slovakia innrettet seg i og ble en del av det canadiske folk, og om hvordan Slovakere har et fellesskap i Canada, som så mange andre minoritetskulturer. Altså blir kultuforskjellene markert i større grad, og det er som om jeg selv skulle vært ny i landet. Ellers ble jeg bedre kjent med visse byer, og har generelt lært om hvordan det er å leve på landsbygda i Canada. Når jeg nå skal forsøke å se for meg Canada ser jeg store jorder, atskilte hus, men også storbyer som Toronto, med overveldende lys og mye bevegelse. Uansett virker Canada som et svært idyllisk land, noe forskjellig fra sitt naboland.

Alt i alt en tankevekkende og rørende roman om søskenkjærlighet, livet og døden. Den tar opp mange sårbare temaer som det å være annerledes, eller det å bli forlatt, og jeg føler at jeg nå har større innsikt i, og bedre forståelse for hvordan det er å virkelig vike fra allmennheten. Det som gjør denne boken bra er hvordan den skiller seg fra så mange andre historier, og åpner deg for et alternativt liv. Allikevel scorer den ikke høyest hos meg, kanskje litt fordi jeg sitter med en følelse av at jeg ikke ble ferdig med historien, og kanskje litt fordi romanens enkelhet kan bli noe kjedelig til tider.

 

Mitt eksemplar er gitt ut av Juritzen forlag AS i 2011, 2. opplag.

Chile, magisk realisme og Allende i flertall

Isabel Allende er en av mine favorittforfattere. Jeg syns magisk realisme er en av de beste skrivestilene, den kombinerer den virkeligheten vi kjenner med litt overtro, og skaper sammen en fantastisk realitet der det er vanskelig å kunne peke ut hva som det vi anser som reelt, og det vi anser som overnaturlig. Jeg liker tanken på at det er noe mer enn det vi kan se. Allikevel er jeg ikke særlig glad i fantasy, for min del blir det noe svevende og vanskelig å relatere til. Jeg hadde tross alt, ikke ennå lest Åndenes hus av Isabel Allende. Jeg hadde lest et par av hennes bøker tidligere, og de var nydelige. Jeg må derfor innrømme at mine forventninger til denne boken, i all beskjedenhet, var skyhøye. Dette er fordi boken jeg leste som imponerte så stort, kun fikk middelmådig kritikk, mens denne har fått veldig bra kritikk, jeg har faktisk bare hørt bra om denne boken. Når det kommer til landet, Chile, må jeg innrømme at jeg ikke vet stort. De snakker spansk, og jeg kan peke ut landet på et kart. Stort mer, må jeg i skam innrømme at jeg ikke vet. Ennå. Men boken jeg har valgt, Åndenes hus, vet jeg ikke bare inneholder en god historie, men også en historie basert på Chiles historie. Og hvilken måte er vel bedre å lære om et land på, enn å lese om hvordan mennesker har hatt gjennom tiden, og hvordan landet utviklet seg? Jeg syns hvert fall alltid at historien er mer spennende og lettlært dersom jeg lærer om enkeltmenneskene. Hva gjorde drapet på presidenten med det enkelte mennesket? Hvilke historiske begivenheter påvirket Clara og henes liv? Hvorfor tenkte hun som hun gjorde? Jeg satte min lit til at boken skulle åpne en ny verden for meg og introdusere meg for Chile, slik at landet ikke bare skulle fortsette å være en ubestemmelig form på kartet som tilfeldigvis er bebodd av store mennesker som Allende. Det var forresten enda en ting jeg visste om Chile, Isabel Allende er derfra.

Jeg finner det vanskelig å skrive et handlingsreferat til denne boken, noe fordi den var så omfattende og historien så stor, om ikke episk. Det er med ærefrykt at jeg allikevel skal forsøke å fortelle litt om handlingen. Det er i hovedsak to viktige historier vi følger. Historien om Chile, og historien om kvinnene i familien Del Valle. Vi blir kjent med søstrene Rosa og Clara, deres foreldre Nívea og Severo, og etterhvert Claras datter Blanca, og Blancas datter Alba. Deres romanser, ektefeller, fedre, brødre og onkler blir vi også kjent med, men i hovedsak følger vi kvinnene. Samtidig blir vi kjent med de politiske endringene i landet det siste århundret, ofte gjennom de forskjellige mennene som gjør seg gjeldende gjennom historien. Rosa var vakker, hun hadde nesten gjennomsiktig hud og et grønnskjær i håret. Hun var så vakker at ingen mann turde prate med henne, de turde bare se på henne og beundre henne fra avstand. Men til slutt fikk hun en kjæreste, nemlig Esteban Trueba, som også fungerer som en forteller i boken. Clara er klarsynt, og har telepatiske evner, og kan se fremtiden. Hun er også stum en periode i livet og begynner å skrive dagbok, og det er noe på grunn av hennes nedtegnelser at vi kan bli kjent med både henne og hennes familie.  Blanca blir til tross for sin høye status forelsket i en gutt som står langt lavere enn seg selv, og deres forhold er sterkt allerede fra de er små barn. Denne mannen blir etterhvert sterkt engasjert i den politiske venstrefløyen, i motsetning til Blancas far, som er sterk tilhenger av høyrefløyen. Videre skjer det samme med Alba, Blancas datter, hun blir forelsket i en mann med politiske meninger så forskjellige fra hennes familie som overhodet mulig. Vi følger Chile fra å være politisk konservativt, til sosialismens inntog – og fall, til diktaturet. Alt gjennom disse kvinnene, og deres liv. Alt i alt vil jeg si at boken i stor grad handler om usedvanlige og fantastiske kvinner, og Chiles turbulente historie. Jeg føler at jeg varsomt blir brakt med fra det ukjente tidlige 1900-tallet til en noe mer gjenkjennelig tid gjennom en særdeles fantastisk, magisk men troverdig familie jeg både blir glad i, hater og engasjerer meg for.

Allende hinter fra starten av hva som skal skje, men aldri helt hvordan. Historien blir oss fortalt, fra en tid lenge etter selve handlingen. Dette er på starten ganske så mystisk, det er spennende og inviterer til leselyst. Fortellerstemmen vet alt, og vi som lesere vet ingenting. Frempekene er interessante og historien blottlegger seg del for del, og det er i stor grad opp til leseren og legge bitene sammen til den fantastiske historien som skjuler seg i alle disse vakkert formulerte linjene. Allende fletter også sammen det vi anser som overnaturlig, som telepatiske evner og synskhet inn i det vi anser som normalt og mulig, det vi har anerkjent som realistisk og vanlig, og virkningen av dette er at det overnaturlige på et vis fremstilles som like naturlig som det som allerede er anerkjent. Isabel Allende nevner aldri ekte personer med navn, hun skriver heller ikke noe om hvilket årstall vi befinner oss i, men hun klarer allikevel gjennom annen informasjon å gjøre det selvsagt for leseren. Pablo Neruda blir for eksempel kalt «Poeten», Salvador Allende blir kalt «Presidenten», osv.  Dette bidrar til at boken ikke på noen som helst måte kan oppleves som en historiebok, til tross for dens fokus på historie. Vi blir kjent med de ulike politiske retningene gjennom nøkkelpersoners meninger og handlinger, og dette medvirker også til at boken i aller høyeste grad oppleves som en roman og ikke en fagbok. Alle setninger i boken har et formål, en virkning. Jeg skjønte fort at historien ble bedre om jeg noterte meg alle frempek, for kun når man selv satte sammen all informasjon, fikk man se hele bildet. Allende stoler på at leserne virkelig følger med, for hun gjentar sjeldent det hun allerede har skrevet. I tillegg til Allendes unike måte å skrive på, er persongalleriet så troverdig at de føles som venner, jeg føler at jeg kjenner dem.

Når det kommer til Chile og landets kultur er boken en gullgruve. Ikke bare får man lære om politikken, men om forholdet mellom rik og fattig, by og landet, indianere og resten av befolkningen. Jeg merket meg at de også i Chile feirer de hellige tre konger som i Spania, noe som viser at spansk kultur i stor grad kan ha påvirket den Chilenske. Isabel Allende har valgt å fokusere på politikken og den politiske utvikling gjennom 100 år, og vi får virkelig lese hvordan kommunismen og sosialismen befestet seg i allmennheten i Chile. Sanger om hvordan høns kan overvinne reven så lenge de er mange nok, er et eksempel på hvordan hun får frem virkemidlene som ble tatt i bruk for å åpne arbeidernes øyne. Isabel Allende gjør politikk spennende, og jeg syns de politiske aspekt ved historien er minst like spennende som magien eller romantikken. Hennes personlige forbindelser med den tidligere sosialistiske president Allende tror jeg kan ha bidratt til både inspirasjon og mulighet til å kunne skrive såpass brennende og engasjerende om politikken. President Allende ble for øvrig styrtet og drept i 1973, i et statskupp som førte til en periode med diktatur og grenset til fascisme. Til nylig hadde jeg hørt om en president ved navn Allende, og jeg visste naturlig vis om Isabel Allende, men hadde ikke tenkt over at de kunne være i slekt. Salvador Allende er Isabel Allendes onkel, noe som for min del forklarer noe av bokens natur.

Alt i alt har boken vært lærerik og vakker, den har overgått alle mine forventninger og enda litt til. Jeg vil si at jeg gjennom boken har levd mange nye liv, bevitnet positivt og negativt, opplevd lykke og hat og mer dertil. Jeg leste vemodig den siste siden og startet straks å misunne alle som ennå har igjen å ta fatt på denne.

Mitt eksemplar er gitt ut av gyldendal i 2010.

Tyskland, vennskap og reiser

Endelig har jeg fått lest meg videre!

Jeg var nærmest sikker på at jeg kom til å ende opp med krigslitteratur fra Tyskland, av den enkle grunn at den er fryktelig populær og dermed mest oversatt. Jeg er sikker på at mye av krigslitteraturen ville vært mye mer givende enn boken jeg har valgt, Tirsdagsdamene, men er ganske klar over at fra noen europeiske land er ikke utvalget stort. Med andre ord vet jeg at jeg må lese mange bøker om andre verdenskrig, og prøver derfor å unngå sjangeren så langt det går. At valget falt på «dameboken» Tirsdagsdamene var ikke gjennomtenkt, heller svært tilfeldig, spesielt da jeg har hørt mye dårlig om den. Forfatter er Monika Peetz Allikevel velger jeg å gi boken en sjanse, jeg hadde den liggende, og med tanke på hvor mange bøker jeg må kjøpe og streve for å få tak i, så jeg ingen grunn på jord til å ikke velge den jeg allerede har. Når det er sagt kan jeg nevne at jeg som så mange andre nordmenn har vært et par ganger i Tyskland, lært mye om deres historie, hvert fall den som er relevant for verdenskrigene og jeg har også vært på hvite busser tur. Allikevel vet jeg ingenting om hvordan tyskere er mot hverandre, dagens kultur og skikker. Jeg håpet at jeg ville få lære noe av forfatteren. På det ubevisste plan sniker det seg ofte kultur og skikker inn i bøkene, som forfattere kanskje ikke selv legger merke til da det er så vanskelig å være bevisst på egen kultur og egne skikker. Denne håpet jeg å plukke opp fra Tyskland. Jeg var fullstendig klar over at forskjellene ikke er så store mellom Norge og Tyskland, men vi er nå allikevel to forskjellige folk, og dermed også to forskjellige levemåter. Dette var ikke akkurat prosjektets største kultursjokk, men allikevel spennende å lære om.

Caroline, Eva, Kiki, Judith og Estelle er fem gode venninner som møtte hverandre på et franskkurs mange år tidligere. De har siden holdt kontakten ved å møtes hver tirsdag, derav navnet tirsdagsdamene. De er så forskjellige som det går an, Caroline er advokat og svært smart, Eva er husmor og familieorientert, Kiki er den yngste som er en håpløs romantiker, Judith er den rolige typen mens Estelle fremstår som veldig glamorøs og motebevisst. Hvert år legger damene ut på en reise sammen, og boken starter med at de skal avgjøre årets reisemål. Judiths mann har nettopp dødd, og hun ønsker dermed å hedre han ved å fullføre hans påbegynte pilegrimsreise. De andre damene går med på dette, om enn noe motvillig. Turen skal bringe frem krangler og skjulte hemmeligheter, og mye dukker opp til overflaten. Det er også noe muffens med boken Judiths mann har skrevet om sin pilegrimsreise.

Jeg syns bokens konsept er koselig, men kanskje ikke så spennende. Det er mye klisjéer, noe jeg som regel syns er greit så lenge det bare gjelder språket. (Så klart er det fantastisk med et vakkert språk, men det er aldri det viktigste for meg. Fortellingen er viktigst). I denne boken følte jeg derimot at jeg allerede har hørt alt før. Flere ganger undret jeg på om jeg faktisk hadde lest denne før, noe jeg for så vidt ikke har gjort. Personene er dessverre uten særlig dybde, og jeg har problemer med å finne hver minste lille ting troverdig. Etter å ha lest halve boken satt jeg fremdeles og ventet på selve handlingen, som viste seg å heller ikke komme etterhvert som jeg leste videre heller, det ble ikke spesielt spennende før de 20 siste sidene. Jeg må si jeg ble ganske skuffet, til tross for at jeg hadde innstilt meg på en noe overfladisk og simpel roman. På den andre siden er det et par spenningsmomenter som gjør at man som leser vil lese videre, noe som er det viktigste en bok kan ha i min mening. Boken til Arne, Judiths mann, er et mystisk og spennende innslag, som virkelig bidrar til leselysten. Jeg føler, alt til tross, at boken allikevel ga meg noe. Det er vanskelig å sette fingeren på hva, men helt bortkastet har det ikke vært.

Når det gjelder Tyskland må jeg innrømme at jeg ikke har hatt det aller beste inntrykket. Det er sjeldent jeg kan høre «Tyskland» uten at navnet «Hitler» og ordene «rasist» og «krig» dukker opp. Jeg har så klart ikke tenkt at det er noe galt med tyskere i dag, men det er ikke spesielt unormalt at jeg automatisk tenker på det negative med landet når det nettopp er dette vi lærer om på skolen. Tyskland har for meg vært et land som rommer mye vond historie, og ikke så mye mer enn det. Jeg har også hatt et inntrykk av at de fleste tyskere har et annet forhold til andre verdenskrig enn det jeg har, i og med at det er så mye nærmere dem, de er jo etterkommere av de som drev krigen, kanskje de avstår enda mer fra deres handlinger enn det vi gjør? Kanskje henger det fremdeles noe igjen av den ideologien som gjaldt? Gjennom boken får jeg inntrykk av en holdning lik den jeg selv har, for temaet nevnes, dog ikke mye. Det blir kommentert hvordan tyskere ofte må gjennomgå litt når de ferierer i utlandet, dette sjokkerte meg litt. Men det gir absolutt mening, da spesielt med tanke på hvordan jeg selv tenker, rent automatisk. Allikevel liker jeg å tro at jeg uansett aldri ville la mine instinktive umiddelbare tanker har noe å si på hvordan jeg faktisk oppfører meg overfor tyskere, jeg vet jo rent logisk og utover de første tankene mine at dette er gammel historie som ikke har noe å si for menneskene i dag. Jeg legger faktisk ikke merke til store kulturelle forskjeller, faktisk ingen. Jeg føler allikevel at jeg nå kan relatere mer til tyskere og tenke at de er akkurat som meg, til tross for den forferdelige historien for mange, mange år siden. Jeg valgte å gi boken en sjanse, og endte rett og slett opp med å gi Tyskland en ny sjanse i hodet mitt. Jeg merket meg godt at jeg har hatt, dessverre, fordommer, på grunn av min manglende kompetanse om dagens tyskere og dagens Tyskland. Jeg har sittet med for lengst utdatert kunnskap om et folk som ikke er så forskjellig fra meg. Jeg ønsker herved å be om unnskyldning for min blindhet overfor Tyskland, til mitt forsvar har min holdning vært et produkt av kun å ha kjennskap til landet gjennom historieforelesninger. Jeg skrur dermed på nysgjerrigheten min, og skal åpne meg for å lære på nytt.

Mitt eksemplar er gitt ut av Bastion forlag, 1. utgave 3. opplag, 2011.

Bahrain, mareritt og redsler

0595775640

 

Jeg har begynt på skolen igjen, og det kommer derfor ikke til å være like mange oppdateringer fremover – men jeg skal ikke slutte prosjektet på noen måte!

Om du er interessert i Bahrain og ønsker å lese litteratur derfra, må jeg si lykke til, for utvalget er ikke stort. Etter mye søking på internett og artikler om Bahrainsk litteratur – som nærmest er ikke-eksisterende, endte jeg opp med en bok skrevet av Ali Al Saeed, med tittelen QuixotiQ. Jeg kunne ikke så mye som plassere Bahrain på et kart – og jeg kunne ikke komme med noe informasjon om dette kongedømmet ved Persiabukta bestående av hele 36 små øyer. Jeg hadde vel hørt landet bli nevnt et par ganger, men stort mer kan jeg dessverre ikke våge å si. Til tross for det noe litt magre litteraturutvalget var jeg heldig, for boken virket spennende og vel så det.

Vi følger i hovedsak to forskjellige menn som begge har slitt og sliter med livet sitt, de er depressive, negative og mener selv de ikke har mye å leve for. Etterhvert åpenbarer det seg en rekke merkverdige og usedvanlige hendelser som angår dem på et nærliggende nivå som gjør det hele svært interessant. Guy Kelton forlot sin familie for mange år siden, og oppsøker dem for første gang. Livet hans begynner sakte å eskalere og blir mer og mer preget av vold, drap og psykose. Patrick Roymint sliter fremdeles med tapet på hele sin familie etter mange år, men har et begynnende ønske om å bygge opp livet sitt på nytt. Dessverre er han mot sin vilje blitt blandet inn i dopmiljøet i Okay, og det blir en ytterligere utfordring for han og hans svake og ødelagte psyke. Disse to mennene er trukket til hverandre på en ytterst sjebnebestemt måte, og historien begynner å spinne når de ofte støter på hverandre. Til slutt ender vi opp på et punkt der det er vanskelig, om ikke umulig å skille mellom virkelighet og drøm.

Når jeg leser denne boken føler jeg at jeg leser i en forferdelig psykisk tilstand, ordvalget og måten forfatteren skriver på er så unikt og spesifikt. Mange temaer kan nevnes for denne boken, men kanskje mest av alt føler jeg at selvrealisering er viktig. For de interesserte kan også kjærlighet, hat, psykiske lidelser og mørke hemmeligheter nevnes. Jeg finner det vanskelig å relatere til det som skjer i boken da jeg stadig føler at jeg befinner meg i en drøm, men kjenner meg allikevel ofte igjen i hvordan og hva hovedpersonene tenker og gjør, interessant nok ofte når det gjelder de tingene jeg trodde jeg var alene om. Jeg har også til denne boken ambivalente følelser, og kjenner at jeg noen ganger elsker den, og andre ganger føler jeg intens avsky. Denne boken hadde en annen interessant effekt, jeg følte nesten at den leste meg og sjelen min, og ikke at jeg leste den. Den gjorde mine mørkeste mareritt ekte og aktuelle, og alle mine irrasjonelle og urealistiske bekymringer ble virkeliggjort.

Jeg syns dette var en unik bok, men ikke en av mine favoritter når det kommer til handlingen, heller bedre på de små tingene. Allikevel sitter jeg ikke med en følelse av at det har vært bortkastet, heller en litt forvirrende opplevelse. For min del var det vanskelig å relatere til handlingen, og derfor var det litt vanskelig å forstå boken ordentlig. Men etterhvert tok boken seg opp, og den ble brått spennende.

Det var ikke mye å lære om Bahrain i denne boken. Handlingen foregår i en ikke-eksisterende by som heter «Okay», og jeg får et inntrykk av at jeg leser om USA. Men allikevel skinner det gjennom visse verdier – verdier som er typiske for arabiske land, og min totalopplevelse av boken blir dermed et vakkert inntrykk. Det er ikke meningen å kunne plukke opp kulturen i Bahrain, men å da merke den på mikroskopisk nivå gjør den ekstra ærlig. Som vanlig blir jeg inspirert til å lære om landet utenfor boken, og jeg kan nå si at jeg vet mer om Bahrain enn at det eksisterer.

Alt i alt føler jeg at denne boken var et forferdelig «eksperiment» som hadde mange ulike virkninger på meg, men den åpnet virkelig for refleksjon og selvinnsikt. Historien var også noe spennende, men ikke det jeg relaterte mest til. Jeg føler ikke at jeg har kastet bort tid på å lese denne, og mye har jeg også lært, dog ikke om Bahrain, men rett og slett om de simple tingene i livet.

Mitt eksemplar er gitt ut av iUniverse, Inc. i 2004.

Østerrike, frykt og fangenskap

42eddca6e2786f2f2660f5dacecadd6cf97abb67ff92cd73e1aa37a0

Fra Østerrike visste jeg allerede hva jeg ville lese før prosjektet startet. Natascha Kampusch ble i 1998 kidnappet og hold til fange i et lite rom i 3096 dager. I denne boken forteller hun om hva hun opplevde, hvordan hun holdt ut og ikke minst hvordan hun rømte. Jeg har til nå lest en del dokumentariske bøker, memoarer, og disse har kanskje vært de mest interessante og lærerike. Jeg satset derfor på at denne, 3096 dager, ville kunne inspirere og lære meg om Østerrike og ikke minst om mennesket og det å leve under vanskelige forhold. Østerrike har for meg vært et svevende land jeg kan plassere på et kart, men som jeg ikke vet så mye om. Det skulle derfor ikke mye til for å oppnå noe kunnskap om landet. Så neste gang noen snakker om Østerrike, kommer jeg til å ha noen referanser i hodet mitt, noe kunnskap.

Da Natascha Kampusch ble kidnappet i 1998 hadde Østerrike gått gjennom en lang periode med hyppige kidnappinger, voldtekter og til og med drap på barn. Situasjonen var så alvorlig at barna på skolen fikk opplæring i hvordan man skulle unngå å bli kidnappet. Kampusch var allikevel livredd for at hun skulle bli neste, da hun selv hadde fulgt nøye med på nyhetene på TV. En dag skjer det. Hun blir dratt inn i en hvit varebil på vei til skolen alene for første gang. Hun hadde konsekvent gått forbi han istedet for å gå over på den andre siden av veien fordi hun var redd for han, for å bevise at hun var modig og voksen. I boken får vi lese om hennes barndom som ikke var den letteste, med et smuldrene familieliv, en alkoholisert far og en følelseskald, distansert og stresset mor. Hun ble ofte slått og fikk hver dag høre om hvor udugelig hun var. Hun ble i tillegg noe psykisk misbrukt, men tenker i dag at nettopp det kan ha ført til at hun greide å rømme, holde ut dagene i undertrykkelse, men også at hun ble kidnappet. Hun hadde ingen tro på seg selv, stolte ikke på egne følelser, hverken fysiske eller psykiske, og nettopp dette gjorde henne til et lett offer. Allikevel hadde hun ofte fått høre fra sin mor at hun ikke skulle være sensitiv, det var det verste et menneske kunne være. En måtte være sterk og kald, det var slik man overlevde i denne verdenen. Hun tror dette kan ha reddet henne fra fangenskapet. I fangenskapet ble hun utsatt for mye verre psykisk misbruk, og nesten mer fysisk. Hun ble utsultet, skjelt ut og banket opp ofte. Kidnapperen gikk hele tiden inn for å svekke henne både psykisk og fysisk. Han innprentet i Kampuschs hode at hun ikke var verdt noe, og at hun burde være glad for at han fant henne – for foreldrene hennes elsket henne hvert fall ikke, mente han.

Kampusch skriver fengslende og forteller om sin historie både på en reflektert og fascinerende måte. Boken er spekket av skildringer om hvordan et menneskets psyke brytes ned i fangenskap, men også skildringer om de 5 kvadratmetre hun levde i, i 8 år. Grunnen til at boken er så interessant er at hun skriver uten filter. Alle hennes tanker og resonnementer er med. Hun forsøker også å forstå hvorfor hun handlet som hun gjorde, men også hvorfor gjerningsmannen gjorde som han gjorde. Hun reflekterer over hvordan hun fra å være 10 år ble voksen i et lite kjellerrom. Hun er så ærlig, og nøler ikke med å fortelle det hun mener, og dette beriker boken veldig. Hun forklarer også hva hun mener om Stockholmsyndromet, hvorfor visse begynner å vise sympati med gjerningsmannen, men poengterer også at hun ikke er tilhenger av denne diagnosen. Jeg finner det så interessant å få høre om hvordan hun greide seg i 8 år i misbruk og fangenskap. Dette er en av de sterkeste, betenkte og reflekterte jentene jeg har hørt om.

Jeg får gjennom boken et inntrykk av at Østerrike er et land som nylig har blitt sikrere å bo i, da det på 90-tallet var vanlig å latterliggjøre barn i barnehage og på skole, mennesker var fattige og det florerte av kommunale blokker. Det var også svært farlig å være barn og kidnapping var et stort problem i Østerrike fra midten på 90-tallet. Et barn ble kidnappet, misbrukt og drept minimum en gang i måneden, og både foreldre og barn var livredde. Det hadde også vært flere skandaler i Østerrike der barnepornografi hadde dukket opp og blitt distribuert i det skjulte, og for meg virker det som om mange pedofile følte at tiden var inne for aksjon da det skjedde så ofte, og det var også tilsynelatende ingen bander eller liknende, kun enkeltindivider og barnepornografiringer. Dette var derfor en veldig vanskelig periode for østerrikerne. Allikevel får jeg inntrykk av at østerrikere er et hyggelig, høflig folk.

Nå har jeg hvertfall noe kunnskap knyttet til Østerrike, selv om det kanskje ikke ga like mye informasjon om landet eller kulturen i seg selv. Boken var i alle fall verdt å lese, og jeg ble fortalt en sterk og viktig historie jeg sent kommer til å glemme. Ikke minst har jeg blitt kjent med en fantastisk og inspirerende jente som gjør meg fullstendig målløs med tanke på alt hun har gjennomgått og hvordan det heller gjorde henne sterkere og smartere enn å bryte henne ned. Jeg har reflektert over vanskelige spørsmål, jeg har følt tomhet i dypet av magen min i tristhet for Kampuschs lidelser, og jeg har smilt for alle hennes triumfer. Denne boka rørte meg.

Mitt eksemplar er lydbok lest av Ingrid Vollan gitt ut av Cappelen Damm i 2011, hørt fra streaming og abonnementstjenesten Storytel.

Botswana, krim og roiboste

86ddc0d19830dee6f3a632c3ae956c51eef9f4e03ad7bc96798a3cc1

Botswanaboken jeg har valgt er skrevet av Alexander McCall Smith. Ja, han er skotsk, men er født og oppvokst i Botswana. Han har også bodd der som voksen, etter utdanning. Jeg hadde en annen kandidat der forfatter er helbotswansk, men da jeg fant Smiths bok Damenes detektivbyrå nr. 1 på Storytel som lydbok, slo jeg til. Jeg må jo tenke litt økonomisk også. Forventningene mine var ikke store til denne boken, omslaget var fint og vel så det, men jeg var skeptisk på innholdet. Jeg er ikke spesielt glad i krim, og visste ikke hva jeg kunne vente meg av afrikansk krim. Jeg vet nå at det ikke er en krimbok, men rett og slett en roman med noen krimepisoder. Boken skildrer også livet i Botswana, blant eldre generasjoner så vel som den aktuelle generasjon.

Mma Precios Ramotswes detektivbyrå er ikke stort. Men hun har alt hun trenger til et detektivbyrå. Hun er også den eneste kvinnen i hele Botswana som jobber som detektiv. Hun åpnet detektivbyrået etter farens død da hun arvet hele hans kuflokk som var verdt ganske så mye penger. Hun kjøper både et hus, og et detektivbyrå. På starten i livet som detektiv møter hun mye kritikk, for hvordan kan vel en kvinne være detektiv? Men etterhvert strømmer det på med mennesker som trenger hjelp til å løse sine problemer. Som leser blir man kjent med henne, hennes familie og deres liv, på godt og vondt. Vi lærer om denne usedvanlige tøffe kvinnen og hennes liv frem til og etter detektivbyrået åpner. Vi blir også vitner til oppklaring av flere små og store mysterier, og får følge henne mens hun undersøker og avdekker sannheten gang på gang. Gjennom mysteriene blir vi kjent med alle slags type mennesker, kona til mannen som ble spist av en krokodille, læreren som har en forsvunnet sønn, datteren til Botswanas rikeste mann, men også Ramotswes far, tante og henne selv.

Smiths skrivestil er simpel men allikevel megetsigende. Mma Ramotswes tanker, handlinger og samtaler er det vi leser, og vi blir dermed godt kjent med henne. Dette var en perfekt mikstur av det afrikanske livet og noen store og noen små kriminelle eventyr. Noen er alvorlige med forsvunnede sønner, men også bekymrede fedre som tror at datteren lever et utsvevende liv. Om jeg skal bare si ett ord om denne romanen, er det harmonisk jeg først tenker på. Spennende, vakker, søt, ærlig og kunnskapsrik er også ord som fint kan beskrive romanen. En sentral del av boken handler om hvordan menn sårer og bedrar kvinner i Botswana, det er noe som fremstilles som vanlig, heller enn uvanlig. Grunnen til at det er såpass mye omtalt i boken kan være at hovedpersonen selv har opplevd slik atferd fra menn. Karakterene er dype, og det er ingen tegn på overfladiskhet i denne boken.

Her var det mye kultur! Jeg kan så vidt det er skimte den røde solnedgangen over den røde sanden og kjenne smaken av roibos på tungen. Kvinnens rolle i Botswana har lenge bygget på det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret, og vi bevitner hvordan overgangen til et likestilt samfunn er i denne boken. Jeg visste heller ikke at Botswana var så rolig som det fremstilles i denne boken. Ingen konflikter, ingen massakre, ingen kvinner som lider av barbariske tradisjoner. Botswana er ikke et rikt land, men de har tjent noe på diamanter til vesten, og nøden er dermed ikke like stor som i mange andre afrikanske land. Er det noe som tas opp ofte i boken er det familie og familieliv. Hva er en families plikt? Hva skjer hvis man ikke oppfyller denne? Ekteskapet er også et sentralt tema, da Ramotswe selv var gift en gang med en mann hun var veldig forelsket i. Ekteskapet gikk ikke slik hun hadde håpet, noe jeg har fått inntrykk av at det som regel ikke gjør i Botswana. Nå er hun redd for å elske igjen, til tross for at den gode mannen, bilmekanikeren, er kjempe forelsket i henne, og hun selv ikke er totalt uinteressert heller. Jeg lærte også noe om ekteskapstradisjoner der mannen som vil gifte seg må, etter tradisjonen, betale kvinnens far et visst antall kyr. Men vi lærer også om heksedoktorer og eldgamle afrikanske tradisjoner. Afrikanske slanger som er livsfarlige, larver som regnes som delikatesser. Det er til og med innslag av afrikansk tradisjonell musikk i lydboken mellom kapitlene.

Alt i alt har jeg blitt meget imponert over denne lettsindige og samtidig dype boken. Den formidlet alvorlige temaer på enkle ord, og det er for meg den vakreste poesi og egenskap. Denne boken er enkel, søt og jordnær, og jeg anbefaler alle som liker krim, men kanskje ikke elsker sjangeren, å lese denne fantastiske mellomtingen. Les godt!

Mitt eksemplar er lydbok lest av Gisken Armand gitt ut av Cappelen Damm, hørt fra streaming og abonnementstjenesten Storytel.

Hellas, bedrageri og kjærlighetsfortellinger

Karapanou-Rien-Ne-Va-Plus-Lg

Da jeg skulle finne en bok fra Hellas ville jeg unngå de mest kjente, som er skrevet for mange, mange år siden. Målet mitt er jo så langt det går å lære noe om kulturen i dag, og bøkene jeg velger bør derfor være gitt ut de siste 20 årene. Men Hellas ga meg et lite sjokk, da nesten alle forfattere jeg klarte å spore opp var født for mer enn 200 år siden. Men jeg fant en. Den heter Rien ne va plus og er skrevet av Margarita Karapanou. Bokens navn er et fransk ordtak som ofte brukes i roulette, som er en betegnelse på det sekundet hvor man ikke lenger kan påvirke fremtiden, det sekundet en kun har skjebnen igjen. Det er ofte det mest kritiske punktet i livet, i spillet eller leken. Karapanou var den eneste oversatte greske forfatter jeg fant, men det gjorde heller ikke stort da boken hadde et svært interessant konsept.

Vi følger jeg-personen bruddvis i kjærlighetslivet med mannen Alkiviadis, fra de møtes til de skilles. De har et turbulent forhold, og det virker som om jeg-personen er den eneste med ekte kjærlighet i forholdet. Det er også tydelige problemer i ekteskapet, da mannen er homofil og antakelig ikke elsker sin hustru. Jeg-personen virker lite fornøyd med ekteskapet da Alkiviadis ikke ønsker å bo med henne, og forholdet fremstilles som utelukkende seksuelt hver lørdag og søndag. Det er ikke uventet at forholdet tar slutt. Men når vi har lest avslutningen på deres historie, begynner den på nytt med et annet perspektiv. Vi går dermed fra skildringer om arrogante og egoistiske Alkiviadis med kort lunte, til en totalt annerledes fremstilling der det er han vi ender opp med å sympatisere med, de bytter roller. Til tross for en simpel historie er den fyldig, og dytter deg til grensen der du ikke lenger vet hva som er sant og usant.

Karapanou skriver på en helt ny måte for min del, og jeg blir rett og slett jagd gjennom sidene. Hun skriver nesten utelukkende om viktige hendelser, og det fører til at spenningskurven ligger høyt oppe hele tiden. Ikke bare er skrivestilen unik, men for all del også måten boken er delt opp på, i 3 deler der del 2 er satt sammen av korte, korte kapitler med sitater og filosofiske beretninger. Jeg har personlig aldri vært borti noe som dette før. Det er ikke lett å ta til seg to helt forskjellige versjoner av en historie fra en og samme person. Først heier jeg på den stakkars jeg-personen som lever under uverdige forhold, og jeg vender meg til at hun er som hun er og at mannen er som han er. Men plutselig får de nye roller, og jeg finner meg selv sittende igjen forvirret og frustrert når hun viser seg å være en helt annen person enn jeg ble kjent med i første del. Boken bedrar, og ikke bare én gang.  Etterhvert som jeg leste del to av boken, klarte jeg nesten å lese med nye øyne. Da jeg leste denne boken føltes det som om jeg var i et forferdelig, absurd og surrealistisk mareritt, men jeg likte det.

Det var ikke mye jeg lærte om Hellas i seg selv, da boken er veldig rett på sak og tematikken ofte omhandler menneskets følelser – som er like i alle på jord. I et kapittel har jeg-personen flyttet til USA i noen dager, og vi merker lett hvordan hun sliter med å tilpasse seg  livet der. Hun føler seg overveldet i New York og besvimer da hun ser hvor høye bygningene er. Ellers er familielivet i Hellas omtalt, det er vanlig å samle hele familien hver lørdag og spise middag sammen. I boken er det også antydninger til at homofili ikke er tabu, men heller svært godtatt og vanlig. Det er også flere ganger snakk om de ulike øyene som Hellas består av. Når hun befinner seg i Italia på vinteren syns hun også at klimaet er forferdelig og savner solen. Noe som er ganske så naturlig om man kommer fra solfylte Hellas. Ellers var det ingenting jeg reagerte på.

Jeg syns dette var et friskt pust, og det er morsomt å lese en helt ny type roman, litt som første gang man leser en krimbok. Jeg måtte streve litt med å omstille hjernen i den andre gjenfortellingen da jeg allerede «visste» hva som hadde skjedd, og jeg fikk ikke tilegnet meg like mye kulturell kunnskap som jeg skulle ønske. Jeg føler at jeg allikevel har lært mye, kanskje ikke konkret kunnskap, heller en måte å tenke på. Hvis du er lei av den tradisjonelle roman bør du kanskje ta en titt på denne – for du har nok ikke lest liknende før. Hvis du er åpen for nye idéer så anbefaler jeg å lese denne. Alt i alt har jeg litt ambivalente tanker rundt denne boken, jeg både hatet og elsket den.

Mitt eksemplar er gitt ut av Clockroot Books i 2009 på engelsk, gitt ut første gang på gresk i 1991.

Palestina, individet og konflikter

2eb9818aecb5fb39f924f00a52950cad05cc6ca27c4fe72c3ea1f5e6

I det siste har det vært mye om Palestina og Israel i media, om hvordan konflikten deres har eskalert igjen til enorme høyder. Ja, jeg kjenner i grove trekk til bakgrunnshistorien til denne konflikten, men ingen detaljer. Jeg har rett og slett vært ganske uvitende, og ikke bare det, konflikten er jo eldre enn meg selv. Jeg har virkelig forsøkt å lese meg opp på dette, da jeg ikke vil være ignorant, men har allikevel problemer med å forstå. Jeg fant en perfekt bok fra Palestina, og skal prøve å få tak i Israel så fort som mulig for å kunne få et inntrykk fra begge sider. Jeg har fått et inntrykk av at det er full krig hele tiden, og jeg kan ikke helt forstå hva som fører to folk til å såre hverandre i den grad som Israel og Palestina holder på. Jeg ville også få et slags innblikk i hvordan situasjonen er sett innenfra og ikke bare gjennom vestlig medias øyne. Jeg bestemte meg for å lese Ørkenblomsten av Rula Jebreal, da denne boken er basert på virkelige historier og mennesker, uten å virke som en dokumentar.

I boken møter vi i hovedsak tre veldig sterke, men forskjellige kvinner. Vi får gjennom dem med oss Israel og Palestinas historie gjennom 50-60 år. Den første vi blir presentert for er Hind, som var en palestinsk kvinne nesten alle kjente navnet til. Hun tok til seg hovedsakelig foreldreløse barn som følger av angrep på landsbyer, men også, i litt mindre grad, barn som fremdeles hadde sine foreldre. Hun ønsket å gi disse barna en fremtid, en utdanning. Så med litt hjelp fikk hun satt opp en kostskole for jenter, og ble snart godt kjent i befolkningen. Selv om Jerusalem raskt var under Israels kontroll fikk kostskolen bestå, men Hind ville ikke at elevene hennes skulle ytre politiske meninger da hun visste at kostskolen var under observasjon av Israelske myndigheter. Selv ønsket hun frihet og trygghet for palestinerne, men valgte å ikke legge seg opp i politikk da hun heller ville prioritere å hjelpe trengende barn. Den andre kvinnen vi møter heter Nadia. Hun bor med sin familie i Haifa, men da faren dør fokuserer moren på å finne en ny mann da det er svært ødeleggende for en kvinnes rykte å bo alene i følge tradisjon. Den nye mannen er ingen snill mann, og misbruker Nadia som barn og etterhvert også hennes yngre søster. Hun rømmer fra byen etter en liten stund, og slår ganske enkelt om hele livet sitt. Snart lever hun et vestlig liv, med israelske venninner, kjærester og kultur. Hun lever svært løssluppent i forhold til hva det forventes av en muslimsk kvinne, men bryr seg ikke stort. Ikke heller bryr hun seg med politikk, og tenker ikke over spenningene mellom folket hun kommer fra, og folket hun lever sammen med. Hun blir gravid, og gifter seg etter en stund med en annen mann enn barnets far; en imam. Nadia dør når hennes to døtre fortsatt er barn, og deres far, Jamal, bestemmer seg for å plassere døtrene sine på kostskolen til Hind. Den eldste datteren, Miral, er sin mors rake motsetning, men samtidig er de relativt like. Hun engasjerer seg politisk til tross for Hinds forbud mot det, men allikevel har hun den samme drivkraften og angsten som Nadia opplevde. Boken gir altså et innblikk i tre helt forskjellige situasjoner, i tillegg til at vi stadig vekk møter andre mennesker og får høre deres historier, tanker og meninger. Denne bokens mennesker kan gjerne representere alle Palestinas innbyggere, en får virkelig høre om situasjonen fra et bredt spekter med mennesker.

Boken tar åpenbart opp et viktig og ikke minst dagsaktuelt tema, og jeg finner den både kunnskapsrik og interessant. Jeg fascineres av hvordan livet i Israel og Palestina er, av hvordan de to folkegruppene taklet den store endringen da jødene fikk sitt eget land i Palestina. Jeg har lenge hatt sympati med Palestina, men bare på bakgrunn av historien. Jeg kunne gjerne ha skrevet 1000 ord om mine meninger om Israel-Palestina konflikten, men dette er da en bokblogg og jeg skal forsøke å holde meg til boken. Jeg liker hvordan vi får se på livet til 3 forskjellige kvinner i Palestina. På denne måten får et slags innblikk i konflikten, ikke ved å lese om tall, fakta og navnløse personer i avisa, men ved å lese om livet til reelle mennesker som lever i krig. På en måte ble det ikke i boken fremstilt like ille som jeg trodde det var, men det var allikevel ille på en helt annen måte. Det virker for meg som om det israelske militær fokuserer på psykisk krigføring så vel som fysisk, og jeg tolket det som at palestinerne som regel er en i en forsvarsituasjon slik jødene var under 2. verdenskrig. Det er israelittene som har overtaket, og dermed blir det også de som i mitt hode blir «slemmingene». Palestinerne har liten mulighet, i forhold til israelittene, til å kjempe tilbake, og det er snakk om steinkasting akkurat slik jødene måtte gjøre i slummen under 2. verdenskrig. Jeg syns det er mye urettferdighet og blir stadig vekk provosert når jeg leser denne boken. En annen ting jeg liker godt med boken er at den viser godt at ikke alt er svart på hvitt. Det finnes palestinere som slår tilbake og som angriper, og det finnes de som ikke kunne ha brydd seg mindre. Det finner israelitter som jobber i militæret og daglig angriper landsbyer i Palestina, og det finnes de som ikke kan fordra hva folket deres driver med. De er som alle andre, palestinerne som israelittene; i mange, mange nyanser. Kulturmessig har jeg lært en masse, både om jødedommens tradisjoner, islams tradisjoner, men spesielt hva det ventes av muslimer og da spesielt når landet har blitt fylt med vestlig kultur. Jeg elsker å lese om byer der kristne, muslimer og jøder er gode venner, der en ikke blir satt inn i bås bare for å tilhøre et annet trossamfunn enn seg selv. En religion er uansett bare en tro, og når det kommer til disse tre religioner er forskjellene minimale. Det er kulturen der religionene i hovedsak blir praktisert som utgjør forskjellen, ikke selve religionen. En må huske på at det er ikke religionen som skaper mennesket, det er mennesket som skaper religionen. Boken handler ikke bare om krig og konflikt og terror, den handler ganske enkelt om det dagligdagse livet i Israel og Palestina. Jeg lot meg rive fullstendig med, jeg ble engasjert og trist og ikke minst oppgitt over hvor ødeleggende konflikten har vært for både Palestinere og Israelitter.

Jeg anbefaler alle å lese denne, enten for å tilegne seg kunnskap om situasjonen i midtøsten, eller for å lære om det dagligdagse livet i Palestina og Israel, eller rett og slett å lære om mennesker og livet. Jeg har lært enormt mye, og boken har fått meg til å reflektere over menneskeheten, konflikten og ikke minst om religion. Jeg skulle gjerne ha begynt på Israel nå, men har dessverre ikke mulighet til å gjøre det med en gang.

Mitt eksemplar er gitt ut av Engelstad forlag i 2005, gitt ut på originalspråk i 2004.

Gambia, undertrykkelse og styrke

41ELj8N-M4L

Da jeg skulle velge bok fra Gambia var ikke utvalget stort. Jeg vet at det er gitt ut et par bøker på norsk av gambiere som bor i Norge, men disse er skrevet for barn. Jeg søkte litt rundt på internett og fant til slutt en bok som heter The sun will soon shine skrevet av Sally Sadie Singhateh. Jeg har vært i Gambia én gang, men det begynner å bli noen år siden nå. Inntrykket jeg sitter av landet er preget av en turistopplevelse, og jeg holdt meg stort sett i byene. Jeg hadde altså så og si ingen forventninger om hvordan landsbyen er, og boken passet da ganske bra da den tar opp hvordan samfunnet i landsbyene i Gambia fungerer.

Vi møter Nyima som bor i en landsby i Gambia. Vi følger henne fra hun er ganske ung, 13 år. Hennes største glede i livet er å lære, og hun elsker derfor å lese og å gå på skolen. Hun er flink på skolen, og får stipend til å gå ungdomsskolen i hovedstaden, Banjul. Hennes far ønsket at hun skulle lære mye og utdanne seg, men han døde da hun var barn og hun husker ikke mye om han. Hennes onkel får da ansvaret over henne, og bestemmer at hun skal giftes bort til en av de rikeste mennene i landsbyen og dermed bli hans fjerde og siste kone når hun er 13. Hennes far nektet å la henne bli omskjært som barn, men på bryllupsnatten blir hennes nye mann forbannet over at hun ikke er det ennå. Hun blir derfor omskjært og går gjennom en ekstremt smertefull periode. Når hun reiser til sin nye familie klarer hun heller ikke å bli gravid, og blir sett på som en heks som bringer ulykke. Men til tross for at utsiktene ikke ser så bra ut for vår heltinne, har hun hellet med seg da tanten dukker opp en dag hjemme hos Nyima. Allikevel er ikke Nyimas negative erfaringer med menn ferdig, og hun vil slite veldig med tilliten til menn etter hva hun har opplevd. Vi følger Nyima mot hennes drøm, trinn for trinn, der det laveste trinnet er så langt unna målet som mulig.

Dette var en sterk beretning om livet på landsbyen i Gambia, og de tradisjoner som henger igjen, som kanskje ikke burde det. Boken er en kamp for kvinnenes rettigheter i landet, og fokuserer veldig på misbruk av makt blant menn og undertrykkelse blant kvinner. Hovedpersonen opplever flere episoder som fører til en ren frykt for menn, og det blir fremstilt som om dette er normal praksis i Gambia. I tillegg opplyser boken om kvinnelig omskjæring, hva det innebærer og hva det kan føre til. Jeg blir helt satt ut når jeg leser denne boken, og kjenner ofte at jeg får vondt helt inn i ryggmargen. Jeg tror at denne boken ble skrevet for å gi gambiske kvinner i vanskelige situasjoner håp, og gi unge kvinner drømmer, og informasjon om omskjæring. Singhateh skriver på en måte som hele tiden overbeviser meg om at dette er en sann historie, til tross for at den er skjønnlitterær. Allikevel er nok ikke handlingen hentet ut av tynn luft, den er inspirert av mang en kvinnes skjebne.

Det er ingen mangel på kulturelle inntrykk i denne boken. Jeg lærer om hjerteskjærende skikker som kvinnelig omskjæring, (som forøvrig ikke har noenting med religion å gjøre, dette er utelukkende kulturelt) jeg lærer om bryllupsritualer, og jeg lærer om gambisk utdannelse. Jeg møter helter og heltinner og onde menn. Til tross for de få sidene – 100 – føler jeg at denne boken er spekket med informasjon, fortelling og opplysning. Jeg sitter med en følelse av å ha lest 500 sider etter denne boken, og selv om vanskelige temaer blir tatt opp i boken, finner jeg den svært vakker, også med tanke på formålet med den. Det er forferdelig å lese om kvinnelig omskjæring, men jeg har også lært at denne praksisen ikke er utbredt i hele Gambia. Det er visse stammer som gjør dette, ikke hele landet. Det er også stor variasjon på hva slags omskjæring som er utbredt i de forskjellige stammene og landsbyene. Jeg har ikke fått inntrykk av at dette er vanlig praksis i Banjul, men jeg er ikke sikker. Jeg føler at jeg lærer masse, til tross for at jeg har sett noe av livet i Gambia med egne øyne. Jeg lærer om familietomter, der alle mannens koner lever side om side, jeg lærer om den moderne hovedstaden Banjul og om hvor store forskjeller en kan finne på en 2 timers kjøretur, jeg leser om livet til kvinner som ikke ønsker å følge tradisjonen i stammen, jeg leser om kvinner som blir tvunget til å følge normen i stammen, og om kvinner som velger å følge tradisjonen. Jeg føler at jeg får et stort innblikk i et liv jeg ikke lever selv, og til tross for at mye er trist, er kanskje mer av det jeg leser om elementer hovedpersonen i boken elsker. Jeg leser om tradisjonelle matretter jeg kan huske å ha spist, tradisjonelle klesdrakter jeg har sett, og syns det er rart hvordan jeg til tross for å ha smakt det og sett det, egentlig ikke visste noe om det. Det aller mest interessante er å lese om krysningen mellom religion og stammetradisjoner. Hvordan kombinasjonen fungerer, til tross for at islam og stammetradisjonene egentlig er motstridende.

Dette var en fin bok med mye innhold som rev meg helt med. Jeg har blitt sint, jeg har grått, men mest av alt har jeg smilt. For denne beretningen er verdt å ta en titt på. Boken er ikke bare kritikk av kultur. Den inneholder også en fortelling, en spennende historie, som både inspirerer og engasjerer. Nå skal jeg videre til Palestina.

Mitt eksemplar er gitt ut av Athena Press i 2004.

Storbritannia, kvinner og hemmeligheter

det_forbudte_barnet-webb_katherine-26945437-330449874-frntl

Jeg har ekstremt mange bøker av britiske forfattere liggende, og det er heller ikke få bøker jeg har lest fra Storbritannia. Jeg har derimot en favorittforfatter – Katherine Webb. Da jeg fant ut at hun skulle komme med ny bok under prosjektet mitt bestemte jeg meg for at hennes nyeste roman Det forbudte barnet skulle bli min britiske bok. Jada, jeg vet at handlingen er lagt til 1800-tallet og at det er lite jeg kan lære om Storbritannias kultur i dag gjennom denne boken. Men jeg tenkte allikevel at jeg vil få et utbytte av boken, og når sant skal sies hadde jeg nok ikke greid å unngå å lese denne uansett. Da jeg kjenner til dagens samfunn i Storbritannia godt, så var det mer hensiktsmessig å velge bok fra en tid jeg ikke kjenner så godt til, så får jeg kanskje også lære om bakgrunnen til Storbritannias historie og kultur, ikke bare hvordan det er i dag. Som sagt har jeg lest mange, mange bøker av britiske forfattere før, ofte bøker der handlingen er lagt til vår tid, og jeg har også vært en del i landet.

Vi møter to kvinner i ulike situasjoner på 1800-tallet i Storbritannia på landsbygda. En av kvinnene, Rachel, tilhørte tidligere en godt stilt familie inntil uhellet meldte seg og hun var den siste gjenlevende i familien. Hun skal nå gifte seg etter å ha jobbet som barnepike i mange år, med en kjekk mann med gode fremtidsutsikter. Men etter kort tid begynner Rachel å lure på om han var den hun trodde han var. Stær, som også er en av hovedpersonene, ender opp som hushjelp for den rikeste familien i Bath og hun har et spesielt bånd med den fryktinngytende Jonathan, sønnen til huseieren hun jobber for. Stær ble funnet av en tredje kvinne, Rachel, som barn og ble oppdratt av henne inntil hun forsvinner. Landsbyen mener at hun stakk av med en mann, men Stær er overbevist om at noe annet skjedde med henne. Rachel blir på et vis trukket inn i mysteriet om Alice, og vi følger Rachel og Stær på jakt etter sannheten. Vi følger Stær i to foskjellige tider på 1800-tallet og vitner til hvordan historiene til Rachel, Alice og Stær flettes sammen til en fyldig og spennende beretning om både vonde hemmeligheter, svik og kjærlighet.

Katherine Webb skriver så utrolig flott og drar leseren inn i sine dramatiske skildringer om livet i England i en tid jeg ikke kjenner godt til. Hun skriver medrivende historier og med et språk så vakkert at det nesten kunne vært poesi. Jeg syns at språket i seg selv er grunn nok til å lese boken, og jeg lar meg stadig bli dratt inn i dramaet, jeg blir glad i karakterene og jeg er absolutt nysgjerrig på handlingen. Boken engasjerer noe voldsomt, og er så spennende at jeg til tider knapt greier å trekke pusten. Jeg blir så til de grader involvert og er sikker på at jeg ikke kommer til å glemme personene og historien i denne boken.

Boken formidler ikke bare en kvinnes skjebne på 1800-tallet, men også en manns. Jonathan har vært med i en forferdelig og barbarisk krig med spanjolene og franskmennene, og det er ofte tilbakeblikk til denne krigen. Vi bevitner hvor tøft krigføringen var, og hvordan den skadet alle involverte. Kristendommen stod sterkt i samfunnet, og det var en selvfølge å gå i kirken hver søndag. Samfunnet var på den måten svært religiøst, og boken tok ofte opp hvordan enkelte personer betvilte religionen, og hvilke reaksjoner det fikk. I tillegg var det interessant å lese om legekunsten og hvordan syke ble behandlet. Et eksempel er hvordan årelating var den vanligste kuren på alle sykdommer, til tross for at den ikke gjorde stort. Men alle viktigst i boken, utenom handlingen, var hvordan kvinner måtte godta sin skjebne og stå lavt i samfunnet. Jeg føler at jeg i større grad kan sette meg inn i hvordan det var å være en kvinne på 1800-tallet, hvordan mangelen på rettigheter både i samfunnet og i hjemmet styrte deres liv. Jeg vet ikke helt hvor vidt jeg lærte noe om kulturen, men jeg har nå i alle fall fått et lite innblikk i den britiske kulturen på 1800-tallet, og mye av den henger vel igjen i dag, om enn ikke så mye at det med hensikt kan sammenliknes. Jeg anbefaler alle som liker spenning, drama og historie å lese denne boken, jeg kjedet meg ikke ett sekund.

Mitt eksemplar ble gitt ut av Gyldendal i 2014. Gitt ut på originalspråk i 2013.